Press enter to see results or esc to cancel.

Høyere matvarepriser betyr økt klasseskille

Når de med mindre må bruke mer på mat, har de endra mindre igjen til å bruke på helse, trening, kost og moro. Statens tollsatser tjener noen få (bøndene), på bekostning av de mange (resten). Når staten skrur opp prisene på denne måten, øker dette ulikhetene i samfunnet. De fattige blir fattigere, og de rike blir rikere.

En fin video om importvern (~3 min)

Hvorfor kutter ikke politikere subsidier? (~2 min)


Problemet med å videresende mail fra gmail-kontoer, og løsningen.

Her er et lite tips til de med flere gmail-kontoer som bruker videresending fra alias-kontoer til en hovedkonto.

Hva er problemet?

Jeg har tre gmail kontoer, hvor to alias-kontoer videresender (forwarding) til hovedkontoen. Det funker supert, som regel. Problemet er at epost som blir fanget i spam-filteret til alias-kontoene aldri blir videresendt til hovedkontoen, og dukker derfor aldri opp i hovedkontoens spam-box, som jeg iblant sjekker da gmail kan bli overivrig.

Jeg logger nesten aldri inn på alias-kontoene, og får ikke med meg hva som havner i spam-boksene der. De gangene jeg faktisk har sjekket, har jeg reagert med “oh shit, hva gjør denne her?”. Gmails innebygde videresending slår inn etter spam-filteret. Derfor blir spam, inkludert den mailen som feilaktig merkes som spam, aldri videresendt til den kontoen du primært bruker.

Hva er løsningen?

Løsningen er å lage et filter, som så videresender mail til din hovedkonto. Disse filtrene slår inn før gmails spam-filter, og da vil ikke mail bli fanget i alias-kontoenes spam-filter, men i spam-filteret til din hovedkonto, hvor du på en lettvint måte kan sjekke spamboksen.

Begynn med å skru av gmails innebygde videresending.

1.  Mens du er innlogget i alias-kontoen på gmail, trykk på tannhjulet i øverste høyre hjørne. Trykk deretter på settings.

2. Trykk så på fanen om forwarding eller videresending. Og skru av videresending, men ikke slett eposten du videresendte til. Du vil få bruk for den senere.

3.  Gå nederst på siden og lagre endringer.

Hvordan lage og konfigurere filter

1. Skriv inn deliveredto:dinaliaskonto@gmail.com. Du må selvfølgelig bytte ut dinaliaskonto med navnet på kontoen du skal videresende ifra.

2. Trykk på den lille trekanten helt til høyre i søkefeltet.

3. Trykk så på lenken nederst i boksen som dukker opp, “create filter with this search”.

4. Huk av for “forward it”, og velg eposten du vil videresende til.

5. Huk av for “never send it to spam”

6. Trykk “create filter”

7. Sånn, da er du i mål!

Håper denne hjalp noen. Så slipper man å gå glipp av viktig epost.

 


Om klasseskiller: Vi bryr oss

Kortversjon: 

Konsumulikheter er de egentlig bekymringsverdige ulikhetene, og ikke inntekstulikheter. Altså, at rike har råd til et sett med tjenester og goder som ikke de fattige har. Dette skyldes i mindre grad inntekstgapet mellom rik og fattig, og i større grad at de aktuelle tjenestene og godene er priset for høyt for de fattige. Denne konsumulikheten kan bare minskes ved økt produksjon, lavere priser, og mer entreprenørskap. 

En anklage mot de som ønsker mer individuell frihet, er at vi ikke er opptatt av klasseskiller. Dette er feil. Vi unner hvert menneske mest mulig. Det er ingenting verken tiltalende eller tiltrekkende ved at noen har nok til å sløse, mens andre har for lite.  Vi er opptatt av klasseskiller, og vi liker dem ikke vi heller. Vi liker ikke at noen i vår vennegjeng, eller en selv, ikke kan bli med på kino eller sydentur fordi vedkommende er fattig. Vi liker ikke at de som har råd til en dyr livsstil i mindre grad kan ha venner som tjener for lite til å holde følge. Vi liker ikke at personlig økonomi kan dytte mennesker fra hverandre.

Men vi støtter ikke fiktive og syntetiske måter å redusere disse ulikhetene. Vi støtter ikke minstelønn. Vi støtter ikke makslønn. Disse tiltakene oppnår som regel ikke mer enn at den som har mye nå får mindre, mens den med lite fortsatt har like mye eller nå enda mindre. Vi ønsker at den med lite skal ha masse mer, og vi unner den med mye fra før av videre suksess i livet sitt. For å oppnå dette mener vi at løsningen er å øke produksjonen av etterspurte tjenester og goder, og et påfølgende prisfall.

En økt mengde varer gjør at det er mer å fordele på hver person, og lavere priser gjør at det kan inkluderes flere personer i fordelingen. Det er ikke lønningene som må opp, men prisene som må ned. Å øke lønningene alene betyr ikke at det flere goder i omløp. Derfor må vi ha et fritt marked med fri konkurranse.

Det er empirisk og teoretisk bevist gang på gang at et fritt marked reduserer priser. Georgia privatiserte nylig sitt offentlige helsevesen, og prisene på medisiner falt med 70% på bare 3 år. Dette gjør at flere av de som ikke har fått noe høyere lønn og før ikke hadde råd, nå kan nyte helsetjenester som før var reservert for de rikeste. De kan altså konsumere mer og mer av de samme type tjenestene som de rike.

Det er konsumulikheter som skaper bekymringsverdige ulikheter i samfunnet. At jeg tjener 300’00o kr og min venn tjener 1 million har fint lite å si hvis vi begge har råd til en mobil vi kan ringe og tekste hverandre med, hvis vi begge har råd til en flybillett til Thailand og reise sammen, hvis vi begge har råd til kino iblant, hvis vi begge har råd til medlemskap på treningsstudio, og så videre. Da kan både han og jeg henge mer sammen, og det er dette som utvisker de farlige sosiale skillene mellom rike og fattige. Nemlig at fattige i større og større grad kan konsumere de samme type tjenestene som de rike.

Jeg vil jobbe for en verden hvor den som tjener bare 50’000kr kan henge med livsstilen til en venn som tjener hele 50 millioner. Og ikke en verden hvor de på bunnen tjener 30’000kr og de på toppen tjener bare 300’000kr. Det er en verden hvor vi ikke har produsert flere varer og tjenester, men hvor vi har økt knapphet, og det er verden med dyre priser, det er en verden hvor flere og flere tjenester stadig blir reservert for de rikeste, selv om lønnsgapet minker.

Hvis dette er det du ønsker, javel, støtt minstelønn, støtt makslønn, støtt omfordeling gjennom skatt og støtt hva enn politikerne selger deg ved å spille på din skam og samvittighet. Men vit hva du egentlig ber om. Du vil heller ha et velferdssystem, enn velferd. Fy.

Bloggurat


I anarkiet vil det bli endeløse kriger

Dette er et klassisk argument mot anarkiet. Men det er ikke et godt mot-argument, men en stråmann. Ingen anarkister foreslår slutten på krig hvis staten avvikles. Vi tilbyr, derimot, færre og mindre kriger. Det er fordi at det er mye lettere å finansiere en krig over skatteseddelen, enn ved frivillige donasjoner. Både terskelen for å starte krig, og utfordringen med å holde den gående, derfor, er lavere under staten enn i et anarki.

Det at anarkiet tilbyr færre kriger og mindre kriger enn i dag, betyr at vi må ha et sammenligningsgrunnlag. Og det er følgende:

Idag har vi ca 200 stater. 44 av dem er involert i en ekstern eller intern væpnet konflikt akkurat nå. Disse er:

Afghanistan, Algeria, Armenia, Azerbaijan, Burma, CAR, China, Colombia, DRC, Egypt, India, Indonesia, Iran, Iraq, Israel, Lebanon, Libya, Mali, Mauritania, Mexico, Mozambique, Nagorno-Karabakh, Niger, Nigeria, North Korea, Pakistan, Palestine, Paraguay, Peru, Philippines, Russia, Somalia, Somaliland, South Korea, South Sudan, Sudan, Syria, Thailand, Tunisia, Turkey, Uganda, Ukraine, Yemen, Yemen.

Denne listen er svært begrenset, fordi det er snakk om de geografiske lokasjonene hvor de fysiske konfliktene pågår. Derfor er, for eksempel, USA ikke listen. Jeg har ikke lyktes i å finne en god oversikt over alle land som på noe vis er involvert i en pågående bevæpnet konflikt. Legg igjen en kommentar, hvis du har en oversikt tilgjengelig.

Den eldste konflikten har pågatt i nesten 100 år. Til sammen har disse statlige konfliktene kostet oss over ti millioner liv. Denne summen er bare for konflikter som pågår idag. Inkluderer vi avsluttede konflikter, ligger tallet mellom 133-625 millioner menneskeliv ofret i statlige konflikter.

Vi anarkister foreslår ikke, som sagt, at anarkiet vil sette en stopper for bevæpnede konflikter. Men vi kan si med stor sikkerhet at det ikke vil være mulig i et anarki å føre krig på den skalaen en stat kan. Det er flere grunner til dette. Her er to.

  1. Det er lett for staten å øke skatten for å finansiere en krig. Går ikke det kan de alltids printe mer penger, eller ta lån fra andre land. Dette går ikke i et anarki. Her må man overbevise frivillige individer til å donere, investere eller låne penger. Dette er beviselig vanskeligere enn å skru opp skatten, printe penger, eller utstede statsobligasjoner.
  2. Individer identifiserer seg ofte med sin Stat. En krigshandling i en liten landsby i India, vil derfor kunne mobilisere alle som oppfatter det som et angrip på “sitt land”. Enhver inder, altså. I tillegg kommer allierte krefter.  Dette går ikke i et anarki. Konflikter vil i utganspunktet begrense seg til de lokaleområdene som er utsatt. Det vil være mye vanskeligere å rekruttere krigere fra et uberørt område hundrevis av kilometer unna.

Så, av 200 land er 44 i en bevæpnet konflikt. Det er 22%. Vi vet at tallet egentlig er høyere. Disse alene har drept over 10 millioner mennesker. Siden konfliktene er pågånde, vil de drepe enda flere. Vi vet at demokrati gjør det lett å starte og opprettholde kriger. I anarkiet er dette eksponensielt vanskeligere. Det er ingen sjans for at slike vanvittige tall vil gjelde for et anarki.

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_ongoing_armed_conflicts

https://www.hawaii.edu/powerkills/MURDER.HTM


Fører private skoler til et “mindre harmonisk samfunn”?

Utdanning kan være og ofte er avgjørende for om et menneske får blomstre. Absolutt alle mennesker har rett til å gro og vokse, derfor bør utdanning være tilgjengelig for flest mulig. Målet bør være at absolutt alle skal ha mulighet til en god utdanning. Hvordan oppnår vi dette?

Den sosialitiske måten. Én måte er å lovfeste rett til utdanning og sørge for at alle får skoleplass, slik vi gjør det idag. Da tar staten over ansvaret for å sørge for at alle har skoleplass, og det er opp til staten hvorvidt og i hvilken graden den vil delegere ansvaret til det private. Nå kan alle få den samme utdanningen, uansett om du har rike eller fattige foreldre.

Tanken er at nå som fattige barn får samme utdanningen som rike barn, vil skillene i samfunnet etterhvert bli mindre, og vi blir et samfunn som forstår hverandre bedre. Videre advares det at opprettelsen av private skoler vil føre til at rike barn får én type utdanning, mens fattige barn får en annen type utdanning, om noen. Da kan det hende vi får et “mindre harmonisk samfunn”.

Dette er én måte å se det på. Gitt at man fortsatt ønsker god utdanning til flest mulig mennesker, og fortsatt har ambisjoner om en verden hvor alle mennesker kan velge og vrake mellom forskjellige utdanninger, finnes det en annen måte å se dette på?

Ja, den kapitalistiske måten. Vi kan se på situasjonen på et økonomisk og empirisk grunnlag. Har vi egentlig gjort utdanning tilgjengelig for alle ved å la staten gi alle skoleplass? Og, vil private skoler faktisk føre til større sosiale forskjeller, og et “mindre harmonisk samfunn”? Hva er en økonomisk forståelse av situasjon, og hva er de empiriske virkelighetene?

La oss begynne med en økonomisk forståelse, og derfor en nødvendig presisering: Utdanning og skole er ikke det samme. Å ha skoleplass er ikke det samme som å få utdanning. Utdanning er en begrenset mengde. Det er begrenset hvor mange lærere vi har, og det er begrenset hvor mange elever en lærer kan undervise samtidig. Læreren har en viss kapasitet til å undervise.

Kapasiteten varier fra lærer til lærer og avhenger av typen og alder på elevene. Men, i mine samtaler med lærere er 15 et tall som går igjen. Vi kan gå utifra dette tallet, og si at én lærer kan undervise 15 elever. For å simplifisere kan vi si at utdanning er summen av undervisningen en elev får, selv om vi bemerker oss at begrepet er rikere enn det.

Når staten lovfester rett til skoleplass, så kan det fort bety klassestørrelser på 30 elever. Jeg har vært elev i klasser på 15, og klasser på 35. Forskjellen er ikke til å ignore. Det er en helt annen verden. I slike tilfeller er realitetene de at ikke mer enn halvparten av barna i klassen faktisk får undervisning, da læreren bare har kapasitet til å undervise 15. Når slike proporsjoner mellom lærer og elever er systemiske, bør man gjøre seg den tanken at av de man tror får utdanning, så er det bare halvparten som faktisk får utdanning.

Akkurat nå lønner det seg med en analogi. Hva er disse greiene med begrenset mengde og hvorfor er det viktig? Vel, se for deg 1 lege og 30 pasienter, som trenger antibiotika. Men, legen har bare medikament til 15 av dem. What to do? La oss dele pillene i to, foreslår noen. Da får alle en pille, rik og fattig. Er det en løsning?

Nei. En bestemt dose trengs for å oppnå en kritisk konsententrasjon av virkemiddelet i blodet. Leger kaller dette konsentrasjonsnivået for MIC, Minimum Inhibitory Concentration. Under denne blodkonsentrasjonen virker ikke medikamentet. Å dele pillene i to betyr at alle får en pille, men ingen får noe behandling.

At alle får skoleplass betyr bare at alle får en pille, og at dosen undervisning er såpass utvannet at en kan undres om virkningen er nedsatt eller i det hele tatt der. Utdanningsforbundet skriver, i sin rapport Klassestørrelser og læringsutbytte – Hva viser forskningen?, følgende:

På bakgrunn av gjennomgangen av norsk og internasjonal forskning på området, kan vi konkludere
med at klassestørrelse har betydning for elevenes læringsutbytte målt i form av karakterer eller på
tester i ulike fag

Strengt tatt burde dette ikke overraske oss. Hvis klassestørrelser ikke påvirker læringsutbytte, hvorfor ikke fylle klasserommene våre med hele verdens barn? Da har vel alle verdens barn lik sjans på god utdanning? Nei, selvfølgelig ikke. En begrenset mengde er en begrenset mengde, og hvis den kuttes opp i for mange skiver eller utvannes for mye, vil den etterhvert bli ubrukelig.

Hva med sosial harmoni? Det forventes av offentlige skoler at de skal fremme integrasjon og samhørighet. Vi observer, dessverre, at dette langt ifra er tilfelle. Tvert imot. Offentlige skoler fremmer ensformighet hvor behovet er mangfold, og derfor har offentlige skoler blitt en arena hvor vi slåss over religiøse ogkulturelle forskjeller, istedet for å feire dem. Tillate hijab, forby hijab? Undervise evolusjon, eller kreasjonisme? Bannlyse bok X, eller ikke? Og så videre.

Hvis en gruppe foreldre ikke ønsker KRL for sine barn, mens en annen gruppe er for, så vil man ikke akkurat observere harmoni mellom partene. Med mindre dødstrusler og slåsskamper er harmoni? Den offentlige skolen tvinger eleven inn i én bestemt mal, og tvang avler ingenting annet enn hat og isolasjon. Cato har et artig kart over slike konflikter.

Mitt poeng hittil har vært at vi ikke må la oss tro at vi har gitt alle tilbud om utdanning ved å gi dem skoleplass. Vi må ikke la oss tro at vi har fremmet sosial harmoni og samhørighet ved å opprette et offentlig skolevesen. Det er flere i norske skoler idag som ikke får undervisning, og den offentlig skole avler misnøye og mistenksomhet blant forskjellige sosiokulturelle grupper.

En økonomisk forståelse av situasjonen er først og fremst å erkjenne at utdanning og undervisning er knappe, fysiske ressurser. Vi kan ikke trylle frem mer av dette ved å skrive svart på hvitt: “Alle skal ha skoleplass”. Nei, vi må faktisk sette i gang en prossess som skaper flere lærere, og lar hver lærer undervisere flere. Vi må øke mengden utdanning, og ikke late som at den allerede er nok.

Derfor må vi fortsette å finne en bedre løsning.  En bedre løsning, ikke en perfekt løsning. Det er utfordringen. Jeg vil nå gå over til de empiriske og vise at private skoler verden over tar bedre vare på de fattiges interesser, tilbyr dem rimelig og bedre undervisning enn gratis offentlige skoler. Folk som lever på en dollar om dagen velger å sende sine barn til private skoler, istedet for gratis offentlig skoler.

Ta en pause i lesingen og se følgende TED-talk av Pauline Dixon.

I videoen omtaler hun sin forskning på private skoler i fattige områder. Steder der det er et behov for utdanning og hvordan entreprenør skaper hundrevis av såkalte “low cost private schools”. Lærerne der betales 3 ganger mindre enn en offentlig lærer, men dukker oftere opp og gjør en bedre jobb med elevene, som så gjør det bedre på standardiserte prøver.

Dette er uhørt for mange. At fattige mennesker har råd til private skoler er imot alt vi har lært. Men nettopp dette er tilfellet hvor markedsmekanisme får virke. Hvor du kan opprette en skole uten at entreprenørene må fylle dusiner av skjemaer, og oppfylle hundrevis av reguleringer, som er fordyrerende. Hvor du kan ansette undervisere uten at de først må bruke hundrevis av timer på unødvendige ped-fag, som er fordyrende. Hvor du kan bytte ut dårlige lærere med gode lærere, uten sperrer på sperrer som gjør det vanskelig å bli kvitt dårlige lærere, som er fordyrerende.

Alle disse fordyrende leddene er det staten som står bak, og således er det staten, ikke markedet, som priser private skoler utenfor rekkevidde av de fattigste. Et fritt marked leverer akkurat den utdanningen som behøves. Har du lyst til å bli lege? Javel, vi skal ikke kaste bort tiden din og ressursene våre (som du betaler for) på å undervise deg i hundrevis av timer med diktanalyse og barokkens musikksmak. Har du lyst til å bli ingeniør? Javel, du skal slippe å pugge alle profetene i ørten forskjellige religion og bursdagsdatoene deres.

Markedet har ingen formening om hvordan mennesket skal se ut. Politikerne, derimot, har en mal på hvordan du og jeg skal være. Det er derfor du  lære deg nynorsk, selv om du ikke behøver det, fordi politikere idag ikke anser deg som et fullstendig menneske uten å ha analysert hundre år gamle dikt på en målform du har ingen relasjon til.

Men de vil ha mennesker som forstår nynorsk. Den offentlige skolen handler således ikke om hva du trenger for å gro, vokse og blomstre i samfunet vårt. Den handler om hva slags mennesker de trenger for å få det designersamfunnet de ønsker. Derfor tillater de ikke skoler som leverer bare det du vil ha. Derfor kan du fort miste mulighet til å bli lege, ingeniør eller vetrinær hvis du gjør det litt for dårlig på nynorsken.

Når alle disse unødvendige lovene og reguleringene bortfaller, kan flere starte skoler, og da vil prisen på privat undervisning falle. Det er lavere priser som er av betydning for de med minst. Da kan de konsumere mer av en gitt gode og tjeneste. Det er mye ramaskrik rundt inntektsgap og ulikheter i lønn. Men, det er ikke hva du tjener, men hva du kan kjøpe for samme krona som er viktigst. Det er kjøpekraft og konsumulikheter vi bør være opptatt av.

At Bjørn Kjos er tusener av ganger rikere enn meg, og at bredt inntektsgap eksisterer mellom meg og han, er mindre viktig enn det faktum at Kjos økte min kjøpekraft ved å kutte prisene på flyturer. Hvor jeg før ikke hadde råd til å fly, har jeg det nå, på grunn av Kjos.

Vi bør ikke fikle med lønnsulikhetene i samfunnet gjennom regler og reguleringer, men vi bør forsøke å minske konsumulikhetene. Det er mindre viktig at rikingen har råd til en mobil til 5000 kr, mens den fattige bare har råd til en til 500 kr. Det som er viktig er at begge nå kan tekste, ringe og kommunisere med andre over distanser. Både den rike og den fattige kan nå konsumere den samme typen tjenester. Gjennom markedskrefter kan vi sette ned priser overalt, sånn at flere fattige kan nyte de samme type tjenestene som idag bare er for de rike.

Hva så om jeg ikke har råd til first-class? Hvor USA før kanskje bare var tilgjengelig for de rike, nå er den også tilgjengelig for de mindre rike, på grunn av folk som Kjos. Å utviske slike forskjeller er hva som fører til et mer harmonisk samfunn. Du kan tulle og tøyse med lønna til folk alt du vil, men det er til syvende og sist lavere priser, og ikke høyere lønn, som er løsningen.

Nå tror jeg det er på tide å konkludere at hvis man ønsker å gjøre utdanning tilgjengelig for flest mulig, hvis man ønsker et bedre samfunn, så må man løslate skolevesenet fra det offentliges grep og la markedet gro det, utvikle det, og forbedre det.

Men hva om alle kristne, muslimer, jøder, rike, fattige etc. isolerer seg inn i hver sine skoler og småsamfunn? Blir ikke samfunnet uheldig fragmentert?

Ikke at dette ville vært galt. Folk må få organiserere seg slik de vil, og henge med de menneskene de selv vil. Likevel, så ser vi at folk møtes og interagerer likevel, og det er på markedsplassen. Vi trenger hverandre. Vi kan tjene hverandre. Noen steder i verden snakker selgere tjue forskjellige språk, fordi det kommer så mange forskjellige mennesker fra overalt. At vi må tvinges til å møte hverandre er bare tøys. Vi er nysgjerrige skapninger. Gjennom markedet møtes vi på så utrolig mange måter. Bare det å lage en blyant krever at hundretusener av forskjellige mennesker over hele verden kommer sammen og samarbeider.

Men hva med at rike barn da vil få én type utdanning og fattige barn en annen type?

På samme måte som at det ikke er en krise at fattige bare har råd til billige mobiler, mens rike kan kjøpe gull- og diamantbelagte mobiler, men heller noe å feire at fattige som rike nå kan holde kontakten med nære og kjære; og på samme måte det ikke er en krise at fattige bare har råd til economy class på flytur til USA, mens de rike har egne privatjets, men heller noe å feire at nå er USA innenfor rekkevidde til rike såvelsom fattige, så på samme måte er det ikke en krise at rike vil ha råd til de dyreste skolene, mens de fattige må nøye seg med noe rimeligere. Begge har noen der til å hjelpe dem med å løse oppgaver, lære seg algebra og fortelle dem om verden. Den ene skolen har kanskje aircondition og varmekabler, kinosal og treningsrom, mens den andre bare har helt vanlige klasserom. Hva så?

Vil de beste lærerne flokke seg til de rikeste skolene? Kanskje. Men på samme måte som at man ikke trenger  den beste mobilen eller den beste laptopen, så kommer man også langt uten den beste læreren. Den læreren som er god nok, er akkurat det: God nok. Det gir ingen mening å overfylle klasserommene våre med elever hvor halvparten ikke vil få undervisning, fordi vi er redd for at fattige vil få god nok lærere, mens de rike vil få de beste. Løsningen er å la fri konkurranse over tid heve kompetansen blant lærere på alle nivåer, og ikke å lage et skolevesen der gode lærere demotiveres og heller dropper ut av yrket. Da får alle bare like dårlige lærere, men noen syns kanskje det er å foretrekke? Likhet og greier …

Verdt å lese: Why Are Private-School Teachers Paid Less Than Public-School Teachers? Hvor man kan finne følgende graf:

orlin_teacherpay1


Er det dyrt fordi vi er flinke?

Det korte svaret er at det er dyrt i Norge fordi vi er så flinke“, skriver SSB. Jasså?

La oss eksaminere den påstanden. Se for deg følgende situasjon:

Anton lager 100 boller i timen, og hver koster han 8 kr å lage. Hans pris er 10kr for hver bolle. Tine, derimot, lager 200 boller i timen,og bruker 4 kr på å lage hver, og selger dem til 8 kr. Hu tjener derfor 4 kr per stykk. Hvem er flinkest til å lage boller?

Tine, selvfølgelig.

Fordi Tine er flinkere enn Anton, får hun også til å selge boller billigere enn han, og samtidig tjene mer enn han. Når vi er flinke til å produsere noe, produserer vi det billigere enn de som ikke er like flinke. Du trenger ingen PhD i økonomi for å forstå dette. Men hvis du uheldigvis allerede har PhD, så forstår du kanskje ingenting av dette.

Det er kanskje derfor denne PhDen konkluderer med at ting er så dyrt i Norge fordi vi er flinke. Det gir ingen mening. Han argumenterer med at vi investerer i maskiner, og at dette, blant annet, må dekkes av høyere priser. Men, hele poenget med å investere i maskiner er nettopp å kunne produsere billigere per stykk.

Billigere pris er ment å øke salgsvolumet, og det er salgspris ganger salgsvolumet, den totale inntekten, som er ment å dekke kostnaden for maskiner. La oss ta et eksempel.

Jeg begynner med 10 ansatte som totalt lager 1000 boller om dagen. Hver måned lønner jeg dem til sammen 300’000 kroner, for totalt 30’000 boller. Jeg selge bollene for minst 10 kr stykket, bare for å gå i null. Da har jeg selv ingen lønn. Jeg selger dem for 20 kr stykket. Dyre boller. Profitten min er 300’000 kr.

Så ser jeg at det finnes en maskin som kan lage 10’000 boller om dagen. Den koster en 1 million kroner, hvilket jeg ikke har. Men jeg kan ta et lån, og betale 90’000 kr i måneden til en bank. Renten er da på 8%.

Jeg kjøper maskinen og beholder 2 av mine ansatte til drift og vedlikehold av maskinen. Nå har jeg to ansatte til 60’000kr per måned. Lønn pluss banklån blir 150’000 kr per måned, ned fra 300’000 kr. Hva kan jeg selge bollene mine for nå?

Jo, 300’000 boller i måneden koster 150’000 kr å lage. Da kan jeg selge dem for 2 kr stykket for å gå i null. Jeg selger dem for 5 kr stykket, og tjener 3 kr per stykk. Profitten min er nå 900’000 kr. Det tredobbelte fra istad.

Dette enkle eksempelet viser at investeringer i maskin er ment å både senke prisene til fordel for kundene, såvelsom å øke profitten til investoren. Det er et symbiotisk forhold. Kapitalisten har ikke blitt rikere på bekostningen av de fattige, tvert imot, de fattige har blitt rikere på grunn av kapitalisten.

De har nå 15 kroner til overs for hver bolle de istad måtte kjøpe til 20 kr. 15 kroner de kan bruke på helse, skole og moro. Når gjelden på maskinen er nedbetalt, vil det koste enda mindre å lage boller, og da kan prisen senkes ytterligere og profitten økes enda mer. Vinn-vinn.

Så, nei, ting er ikke dyrt fordi vi er flinke. Ting er dyrt når vi ikke er flinke. Ting er dyrt fordi staten printer penger uten reell verdi. Hvis mengden boller holdes konstant, og det printes flere penger, da er det flere penger som jakter på den samme mengden boller, og pengene blir derfor verdt mindre. Prisene vil gå opp.

Når mengden penger holdes konstant, og vi produserer flere boller, er det flere boller som jakter på den samme mengden penger, og bollene blir derfor verdt mindre. Prisene vil falle. Boller blir billigere. Er ikke vanskeligere enn dette, med mindre du har en PhD da. Da er alt motsatt, bakvendt og opp-ned. Er det virkelig meningen at vi dødelige skal forstå samfunnet når ekspertene våre tar til de grader feil?

(Jeg har plassert min blogg i Trondheimnorske bloggkart!)


Hva er problemet med inflasjon?

Problemet med inflasjon er større enn ‘stakkars meg, hundrelappen min er verdt 98 kr om et år.’

Det reelle problemet med inflasjon er at det skaper forstyrrelser i prissignalet som styrer samfunnets forbruk og produksjon av varer og goder over tid.

‘Normalt’, uten statlig innlanding, vil folks bruk av penger påvirke renten bankene kan sette på utlån til entreprenører. Når folk bruker masse penger og sparer lite, vil renten som entreprenører må betale gå opp. Når folk sparer og er sparsomme, vil de legge mer i sparekontoen, banken vil ha mer penger å låne ut, og rentene som entreprenørene må betale går ned.

Bankens utlånsrente har stor innvirkning på hvor mye og hva entreprenører låner penger til. Lav rente muliggjør store lån over en lang periode til prosjekter som vil fullføres om fem, ti, femten år. Bygge et stort kjøpesenter for eksempel, et gigantisk cruiseskip etc. Ting som tar tid. Lav rente gjør også at det er billigere å satse på mer risikable prosjekter, sånn at flere risikable prosjekter settes i gang når renten er lav. En vedvarende lav rente inntil prosjektet er ferdigstilt betyr at folk har fortsatt å spare og være sparsomme. Når prosjektet er ferdigstilt, har folk penger til å kjøpe varer på et kjøpesenter, eller billetter til et cruiseskip etc. 

Når folk begynner å bruke masse penger på de ferdigstilte prosjektene, vil de spare mindre, og bankene vil ha mindre å låne ut, og rentene går opp. Høye renter gjør det dyrere å starte store prosjekter som tar tid, og risikable prosjekter blir enda farligere å starte. Det er kjempebra. En høy rente betyr at ‘hør, folk bruker opp pengene sine idag, og vil ikke ha penger til å kjøpe dine produkter når du er ferdig med ditt prosjekt’. 

Dette viser at renter, som er ‘prisen på penger’, koordinerer ressursbruk over tid. Men hva har dette med inflasjon å gjøre?

Inflasjon er påkjenningen staten utsetter denne koordineringen for. Når staten printer penger, vil penger sakte forringes. Penger på mandag er mindre verdt på fredag. Det verste eksempelet på inflasjon (husker ikke landet men det var ikke Zimbabwe), var en dobling av prisene hver 9. time (!!!). Prisene i Norge er ment å doble seg hvert 30. år, tror jeg. Usikker, men noe sånt.

Hvilken innvirkning har inflasjon på denne koordineringen?
Jo, folk bruker opp penger istedetfor å spare. De setter mindre i banken. Faktisk, så er det flere norske økonomer som advarer folk å spare i banken, og heller satse på akjemarkeder og fond. Slik risikabel oppførsel er enda en konsekvens av inflasjon. Det lønner seg mindre å spare, og da sparer folk mindre. Bankene har mindre å låne, så de skrur opp renten tilsvarende. Entreprenører får det korrekte signalet om at folk bruker penger idag, så ikke begynn på noe nå for å tjene penger imorgen. Renten vil absorbere mye av effektene til inflasjonen. Men det vil gå utover produksjon av varer og goder. Da blir det ikke mye skatt på han Stat etterhvert.

Derfor tar Staten kontroll over renten også, med den såkalte ‘styringsrenten’. Da bestemmer staten hva renten skal være, ut av det blå egentlig. De kan enten sette den for lavt eller for høyt. Hvis de setter den ‘riktig’ (hvilket er umulig å vite), så har de satt den til hva koordineringsprossessen ville satt den til uansett. Men det er jo nettopp fordi de ønsker å unngå den riktige renten at de har tatt styringa selv. Så, enten for lavt, eller for høyt. Hva er effektene?

Vel, setter de den for høyt blir problemene tydelige idag. Vi vil begynne å gå tom for ting. Bakeren som opplever økt pågang på grunn av inflasjons-drevne kunder, vil ønske å ekspandere, som er et relativt kortsiktig prosjekt. Kanskje han bare trenger en ekstra ovn for å bake flere brød. Det er ikke vanlig at foretak har midler til slike oppgraderinger på bok. De må ta lån. 

Men akkurat nå er renten høy, og bakeren er usikker på om det er verdt det å ta et lån. Det er jo dyrt. Flere og flere bakere vil ikke kunne ta lån på grunn av den økte renta. Mindre produksjon av brød, relativt til etterspørsel, vil si at prisene øker enda mer. Når prisene øker vil folk bruke enda mere penger, bankene har enda mindre, renta går enda mer opp, enda færre bakere kjøper ekstra ovn. En ond, ond, spiral er igang. 

Her er der verdt å observer en viktig forskjell. Vanligvis, hvis folk kjøper mer brød, så vil også prisene gå opp og bakeren vil tenke seg å ekspandere. Nå har han både ekstra profitt og lave renter. Rentene er lave fordi kundene bruker mer penger på en spesifikk ting, brød. Da unnlater de følgelig å kjøpe andre ting, og sparer, slik at renten blir lav.

Dersom bruken av penger ikke er motivert av behovet for et bestemt produkt, men at det er pengene i seg selv som forringes, og at det er pengene i seg selv som små brukes opp før de er verdt mindre, da kjøper vi både mer brød _og_ flere andre ting. Derfor er renten høy her, og lav istad.

Vi kan forstå at staten ønsker å unngå å sette renten for høyt. Det er krise for alle parter. Så de overkompenserer og setter den alltid for lavt, kanskje bare litt for lavt eller veldig, veldig for lavt. Å sette den fiktivt lavt er iallefall hele poenget med å ta over renten, for å stimulere økonomien.Hva skjer da?

Vel, igjen, koordineringssvikt. Folk bruker fortsatt opp mer penger enn fornuftig på grunn av inflasjon. Men, renten fanger ikke lenger opp dette. Den er nå prisfiksert av staten. Hvis renten egentlig burde være 5%, men istedet er satt til 2%, hva skjer da? Jo, signalet til entreprenørene er ‘nå er folk sparsomme, start et prosjekt’, istedetfor ‘nå er folk shoppeglade, vent med prosjektet’. De får nøyaktig motsatt signal enn det som er situasjonen. 

Så de tar ‘falskt’ billige lån, begynner store, risikable prosjekter, som ferdigstilles først når folk har brukt ‘alle’ pengene sine. Slik begynner en ‘boble’. Masse økonomisk aktivitet på falske premisser. Bobler sprekker når det viser seg at ingen har råd til å gå på noe Cruise, fordi pengene er brukt opp. Da går Cruiseselskapet konkurs. 

Når dette skjer systemisk med massevis av selskaper, da sier vi at økonomien har kollapset. Hva gjør man da? Jo, som Paul Krugman foreslo, “let’s replace the dot-com bubble with a housing bubble” (sitat fra minnet). He said it, årevis før boligmarkedet kræsjet i 2008. Coincidence? Me thinks not.

Den keynesianske teorien som gjennomsyrer alle staters sinn, sier nettoppp at det er om å gjøre å blåse boblen. Det er ingen grunn til at den må sprekke, sier de. Lol. Sprekker den, så blås opp en ny. Skyld på de grådige kapitalistene. 

Inflasjon og prisfiksing av renten er enormt belastende for samfunnet fordi det uunngåelig fører til koordinasjonssvikt mellom forbruk og produksjon over tid, som manifesterer seg som bobler som blåses opp og sprekker. Da går folk arbeidsløse, de blir gjeldsslaver og helsa går deretter. 

Alt dette, fordi vi tillater staten å forfalske penger. 

Én ting er verdt å stusse over. Hvordan klarer egentlig staten og bankene å holde renten nede? Hvis lav rente er tegn på mye penger i banken, og høy rente er tegn på lite penger i banken, hvordan klarer de i det siste tilfellet å holde den lav likevel? 

Du gjettet det: De finner opp penger fra løse luften. I shit you not. Bank of England har laget en artikkel om nettopp dette. Og jeg siterer (mine uthevninger):

“In the modern economy, most money takes the form of bank deposits. But how those bank deposits are created is often misunderstood: the principal way is through commercial banks making loans. 

Whenever a bank makes a loan, it simultaneously creates a matching deposit in the borrower’s bank account, _THEREBY CREATING NEW MONEY_.

The reality of how money is created today differs from the description found in some economics textbooks:

• Rather than banks receiving deposits when households save and then lending them out, bank lending creates deposits.”


~http://www.bankofengland.co.uk/publications/Documents/quarterlybulletin/2014/qb14q1prereleasemoneyintro.pdf

Jupp, sykt hva? De kan bare finne opp penger. De kunne aldri ha ‘funnet opp’ gull. Det betyr noe.

Videre skriver Bank of England:

“This article explains how, rather than banks lending out deposits that are placed with them, the act of lending creates deposits — the reverse of the sequence typically described in textbooks.”

Dette er de samme tekstbøkene dagens økonomer har lest seg på. Ikke rart de ikke forstår hva som foregår. De er astrologer som later som de er astronomer, og publikum har storsett ikke oversikt over forskjellen.


Å lovfeste rett på X er ikke å garantere X

Det er viktig å gjøre forskjell på ‘lovfestet rett til x’ og ‘garanti om x’.

Lovfestet rett til skole kan bety klasseromsstørrelser på 30+ elever. Selv de beste lærerne vil si at de har kapasitet til å undervise ~15 stykker. Selv om resten av elevene har fått ‘sin rett’ av Staten, så får de fint lite undervisning likevel. Dette fordi undervisning er en begrenset mengde, slik som det er begrenset med mat og mobiler.

most-economic-fallacies-device-from-the-tendency-to-assume-that-there-is-a-fixed-pie-that-one-party-can-gain-only-at-the-expense-of-another

Vi kan lovfeste at alle skal ha en mobil, men har vi da skapt flere mobiler ved skrive ord på papir? Kan flere mennesker nå ringe og tekste? Nei, dette beror på at vi faktisk produserer flere mobiler. Hvis det finnes 100 lærere som kan undervise 1500 elever, har vi skapt mer undervisning når vi lovfester at også de 1500 andre barna uten skoleplass også nå skal få sitte i de samme klasserommene? Nei.

Hvis vi privatiserte skolene våre, ville kanskje 15 elever bli kastet ut av et klasserom hvor det var 30. Kapitalisme, vil noen si, har skapt et problem hvor noen ikke får undervisning. Men kapitalisme har ikke skapt problemet, det har avslørt problemet.

De 15 elevene som ble kastet fikk ikke noe særlig undervisning i klasserommet til å begynne med. Men da var problemet skjult, behovet var maskert, og det var vanskelig å se hvem som fikk og ikke fikk undervisning. Kapitalismen har bare tydeliggjort hva som egentlig foregår. Ikke skyt sendebudet, heter det. Hvorfor skyter folk stadig kapitalismen da? Vi må lære å se forskjell på hva som avslører og hva som skaper et problem.

Når det er tydelig at femten stykker har behov for undervisning, vil også entreprenører reise seg og forsyne dem med dette så godt det går an, fremt staten ikke spenner bein på dem ved å kreve et dusin unødvendige ped-fag. Istedet for 100 entreprenører som vil levere undervisning, får du da kanskje 10, de 10 som gidder å kaste bort tida si på ped-fag for å kunne undervise. Alt i alt betyr dette mindre tilbud til de som behøver undervisning. Samtidig betyr at 90 arbeidsdyktige går glipp av en potensiell inntektskilde. Både eleven og entreprenøren har det verre.

Samme mekanismene som dette gjelder for helse og medisin. Helsetjenester er en begrenset mengde. Vi har ikke skapt flere leger ved å lovfeste rett til helsehjelp. Du kan fint stå i helsekø så lenge at du dør før du får møtt legen, men Staten har fortsatt oppfylt sin ‘plikt’ til deg. Joda, du har krav på lege innen en viss tid etter at du har blitt erklært som kvalifisert. Men gjett hva? Staten bare venter med å erklære deg kvalifisert. De utsetter og utsetter saksbehandlingen din så du aldri blir kvalifisert i utgangspunktet. Vi har en begrenset mengde, og ’somethings gotta give’. Løsning er å skape flere leger, ikke lover, hvis folk faktisk skal få helsehjelp.

Men staten begrenser mengden leger ved å kreve at alle leger skal ha de samme seks årene på baken. Mye forskning viser at man kutte tiden det tar å lage en lege med minst en tredjedel. Det betyr at _du_ trenger å vente mindre før du kan se en lege. Flere leger vil det også føre til, og da faller alltid prisene. Helse blir billigere.

I et fritt marked ville entreprenører nettopp forsøke slike utdanningsløp, og erfaring og empiri ville ha viset hvilken utdanning som var best. Men nå kan ikke entreprenørene innovere noe som helst, fordi gamlingene styrer alt. De liker ting slik de er de.

En lovfestet rett er ingen garanti. Det finnes ingen garantier. Heller ikke det frie markedet kan garantere deg noe som helst. Men, hvor staten bare kan skrive ord på papir og tvinge alle til å ta en mindre skive av den samme kaken, så kan markedet faktisk gjøre kaken fysisk større. Litt av noe stort er ofte større enn stort av noe lite.


Rettigheter, krav og privilegier – hva er den praktiske forskjellen?

Har man rett på vann?

Eller har man krav på vann?

Eller, er vann kanskje et privilegium?

Hva er forskjellen?

For meg virker det som at rett ofte brukes om ting og tjenester som egentlig er krav og privilegier. Vi sier at noen har rett på parkeringsplass, mens andre har rett på PC under eksamen. Jeg vil påstå at det første er et krav, mens det andre er et privilegium. Men er det noe vits i å skille mellom rett, krav og privilegium?

Ja, det er veldig viktig, og her hvorfor: Det er helt avgjørende for hvordan du forholder deg til andre mennesker. Uten en praktisk anvendbar forståelse risikerer du å behandle mennesker dårlig.

Vi skal ikke inn på noen innviklet teoretisk og filosofisk søken etter de korrekte definisjonene. La det være nok med en praktisk brukbar forståelse, som du kan benytte i hverdagen din. Derfor skal jeg ikke utlede definisjonene, men heller bare presentere dem, og vise at det er bedre å bruke dem enn å la vær.

Rettigheter. Du har rett på det du har fra før av. Altså, du har rett på ditt liv. Du har rett på din kropp. Du har rett på å vie livet ditt, og bruke kroppen din, til det du ønsker. Andres rett på deres liv og deres kropper avgrenser naturlig handlingsrommet ditt. Dette fordi du ikke har rett på andres liv, eller andres kropper, og de har ikke rett på ditt liv eller din kropp.

Du kan følgelig ikke ha rett på ting og tjenester som legger beslag på andres liv og kropper, uten deres samtykke. Til gjengjeld kan de ikke ha rett på ting og tjenester som legger beslag på ditt liv og din kropp, uten ditt samtykke.

Jeg har for eksempel ikke rett på noen andres blod, uansett hvor sårt jeg behøver det. Folk flest har noen få desiliter blod til overs. Det er likevel ikke greit for meg, enten selv eller å delegere til mine utallige fettere, å tvinge noen til en blodtransfusjon, selv om de har mindre behov for blodet enn meg.

Jeg kan si til mitt forsvar at for de som ble fratatt en liten mengde blod så var dette nærmest en ubetydelig ulempe sammenlignet med fordelen for meg av å overleve. Altså, for den som er rik på blod er 500ml ingenting, men for den som er blodfattig, så er det livsviktig at de får dette. Derfor burde vi kunne ta, med tvang om nødvendig, blod fra de som har litt ekstra.

Hvilke tanker skal vi gjøres oss om dette forsvaret?

Ville du godtatt det hvis jeg tvang meg til blodet ditt?

De fleste har en magefølse, en intuisjon, som sier at det er noe galt med dette forsvaret. Det er noe galt. Ved å ta blod fra noen andre, med tvang, sier jeg at jeg har mer rett på andres kropper enn dem selv. Dette bryter med at folk har rett på det de har fra før av. Vi har rett på våre egne kropper, ikke andres.

Å bruke andre kropper uten eierens samtykke er slaveri. En slave, per definisjon, står ikke fri til å bruke sin kropp slik han selv vil. Hvorvidt vi utvinner arbeidskraft eller blod fra noen andres kropper er uvesentlig. Det er fortsatt slaveri, såfremt det benyttes tvang.

Krav. Rettigheter er nødvendige, men ikke nok. Med et liv og en kropp så har du flere behov som må tilfredstilles. Du trenger i det minste mat og drikke. Likevel har du ikke rett på mat og drikke, men du har rett på å bruke kroppen din til å skaffe deg næring.

Du kan selge din arbeidskraft i bytte mot kost og losji. Da har du en kontrakt med kunden som kjøper din arbeidskraft, altså, arbeidsgiveren din. Ifølge kontrakten, har du nå et krav på mat og drikke. Du kan kreve alt som står skrevet i denne kontrakten. Dermed er krav et forhold mellom to frivillige parter, mens rettigheter er noe iboende i hvert individ.

Arbeidsgiveren har følgelig krav til deg også. Han har krav til at du gjør den jobben du lovet. Det kan være å lage fuglekasser, gensere, eller noe annet. Dette er produktet du solgte, og sjefen din kan kreve at du leverer. Ellers kan han si opp avtalen og kreve kompensasjon. Han har, merk, ikke rett på ditt arbeid. Det ville igjen innebært at han hadde mer rett på din kropp enn du selv.

I arbeidsavtalen kan det stå at du har lov til å bruke arbeidsplassens fasiliteter til egne prosjekter uten arbeidstiden din. Kanskje har du lyst å bruke verkstedet til å lag en hylle til deg selv for hjemmet. Da har du forhandlet deg frem til et krav, men du har ingen rett på verkstedet.

Den tilhører fortsatt arbeidsgiveren. Han kan når som helst, per vilkår i kontrakten mellom dere, si opp avtalen og nekte deg adgang. Du har ikke lenger krav på å jobbe der, uansett hvor kritisk dette er for ditt liv. Å forlange at noen gir deg penger for din arbeidskraft utenom en kontrakt, er som å forlange at noen gir deg sitt blod uten deres samtykke.

I oppsummering er krav noe som oppstår i en kontrakt, skreven eller uskreven, mellom to frivillige parter.

Privilegier. Det kan hende at du har en snill arbeidsgiver. Muligens detter hu innom med en rosinbolle iblant. Kanskje har hu installert air condition i kontoret ditt, uten at det sto i kontrakten mellom deres. Slik ting, som du får av andre på deres eget initiativ, er privilegier. Skulle sjefen slutte med rosinboller og fjerne air condition maskinen, så har du ingen krav på disse, og i hvert fall ingen rett. Du står følgelig fri til å forhandle, men gitt at kontrakten ikke spesifiserer rosinboller og air condition, så står du uten både krav og rett på disse. Slik er det med privilegier.

Privilegier er dermed noe har rot i noen andre.

Kort sammenligning.

Rettigheter har opphav i hvert individ.

Krav har opphav i en kontrakt mellom to frivillige individer.

Privilegier har opphav i en tredjeparts frivillige initiativ.

Rettighetene våre er få, men vide. Du har rett på livet ditt. Du har rett på kroppen din. Og, du har rett på det du tilegner deg som eiendom ved å bruke kroppen din. Hvordan man kan ‘eie’ noe er en svært spennende diskusjon, men som ikke hører til i dette innlegget, dessverre. Nest gang.

Hva som får status som krav eller privilegium er vekslende. Hvis du klarer å forhandle deg til air condition og ergonomisk stol, vel, da har du et krav. Ellers er det opptil sjefen din å tilby deg dette, og da er det et privilegium.

Hva så?

Vi er velsignet med så utrolig mye idag. Spesielt i Norge. Det er viktig at vi har god kontroll på hva vi har som er en rett, et krav og et privilegium, hvis vi skal ta vare på det.

Handlinger som kan være etiske og hensiktsmessige når det gjelder rettigheter, er ikke nødvendigvis verken etiske eller hensiktsmessige når det er gjelder krav og privilegier. Derfor er det viktig å vite forskjellen.

Jeg og du kan drepe noen for det vi har rett på, nemlig liv, kropp og eiendom. Det anses ofte som selvforsvar. Hvis noen prøver å drepe meg, kidnappe meg, eller ta MacBooken min, da blir det bråk. I disse tilfellene blir min bruk av vold legitim.

I de tilfellene et krav gjør at noe blir min eiendom, så har jeg også rett til å bruke vold (i verste fall) til å få det som er mitt. Hvis betalingen for mitt arbeide var et maleri, for eksempel, så tilhører maleriet nå meg etter fullført arbeid. Hvis arbeidsgiveren nekter meg denne, så er det som om han har stjålet maleriet fra meg.

Men, hvis betalingen min var en massasje fra arbeidsgiveren, så har jeg ytterst begrensede muligheter til å legitimt bruke vold til å tvinge arbeidsgiveren til å gi meg en massje. Hans rett på sin kropp trumfer kravet jeg har på at hans skal bruke sin kropp til å massere meg. Jeg har heller ikke rett på kompensasjon, men jeg kan kreve det likevel.

Da får man finne ut av det på andre måter. Kanskje nøyer jeg meg med en splitter ny klokke istedet? I verste fall kan jeg risikere å stå uten både massasje og kompensasjon, og det er ikke mye å gjøre med det, annet enn å være var på å handle med vedkommende igjen og advare andre. Under ingen omstendigheter får jeg ty til vold for anskaffe den massasjen. Det ville vært slaveri.

Det er derimot ikke legitimt å bruke vold for å få privilegier. Aldri. Ever. Uansett hvor glad du er i rosinboller. Ethvert slikt forsøk vil være å erklære at du eier andres kropper mer enn dem selv. Det gjør du ikke. Hvorvidt noen kan frivillig selge kroppen sin, dog, er en interessant problemstilling, men, igjen, ikke for nå.

Hva med vann? 

Vann er ikke en rett, og bør ikke erklæres en menneskerett. Du har ikke rett på vannflaskene på Rema uansett hvor dehydrert du er. Det betyr ikke at Rema ikke kan donere en til deg, eller låne deg penger til å kjøpe en og la deg betale tilbake senere.

Du kan fint ta imot vannflasker gratis, men da er det et privilegium, og ikke en rett eller et krav. Hvis du kjøper vannflasken, derimot, så har du en rett på vannflaska fordi det nå er din eiendom. Men du har fortsatt ingen generell rett på vann.

Gråsoner?

Forskjellen mellom rett og krav kan bli utydelige, spesielt når det gjelder eierskifte. I de tilfeller hvor du kjøper noe, har gjenstanden skiftet eier fra butikk til deg. Gjenstanden har du nå like mye rett på som ditt eget liv og din kropp. Du kan fint banke driten ut av selgeren, hvis han nekter deg varen etter betaling, for å si det mildt. Det er ikke dermed sagt dette er hva du bør prøve først.

Men, kan du banke driten ut av arbeidsgiveren din hvis han nekter deg aircondition, til tross for at det er kontraktfestet at rommet skal ha aircondition?

Nei, fordi air condition maskinen har ikke endret eier. Det er fortsatt arbeidsgiveren som eier denne. Du kan ikke ta den fra arbeidsgiveren din og sette den opp selv. Det som er kontraktfestet er ikke maskinen, men ‘at rommet er air conditioned’.

Det innebærer at sjefen din har lovet deg å sette opp air condition. Han må handle med sin kropp for å gjøre dette. Du har, som du nå forstår, ingen rett på hans kropp. Derfor kan du ikke ty til voldelige handlinger for å få air condition, uten at det nødvendigvis gjør arbeidsgiveren din til din slave under episoden.

Rett skal være rett

For å pirke så det suser, la oss ta eksempelet på ‘mat og drikke’ fra tidligere. Jeg sa at du hadde et krav. Hvorfor ikke en rett?

Et krav impliserer at maten og drikken ble levert som en tjeneste. Noen lagde frokost, lunsj og middag til deg med sine kropper. Kropper som du fortsatt ikke eier. Du har derfor ikke rett på ‘mat og drikke’, men et krav. Det kan være lurt å bli enige om kompensasjon når krav opprettes i en kontrakt.

Hvis avtalen derimot var en pose med grønnsaker, kjøttdeig og cola – en ting, da har du en rett. I det kontraktens vilkår er oppfylt fra din side er du straks eier av den posen, gitt at den ‘ligger der’. Da er vi i samme situasjon som med maleriet fra tidligere. Du kan fortsatt ikke tvinge noen til å handle disse varene og putter de i en pose for deg, som du eier og kan tvinge til deg legitimt.

Må jeg huske alt det her?

Nei. En fin og kjapp test som skiller mellom rettigheter og krav/privilegier er å spørre følgende: Må noen andres kropp, eller noen andres eiendom, benyttes uten deres samtykke for at jeg skal få x?

Om så, da er x ikke noe du har rett på. Du har fortsatt muligens et krav. For å finne ut av det kan du stille et nytt spørsmål: “Ble jeg og y enige om x?”

Om så, da har du et krav på x fra y. Hvis ikke, da har du bare håpet om veldedighet, eller at du kan forhandle deg til x.

Hva sier ‘testen’ om helse og skole, da?

Verken skole eller helse er én definert ting eller tjeneste. Det er ofte mange forskjellige ting og tjenester.  Så da må vi heller spørre, har vi rett på blodprøve?

Nei. Legen må bruke sin kropp på å ta prøven, og vi bestemmer ikke hva den kroppen skal brukes til, slik at vi ikke har noen rett på legebehandling. Selv om vi ligger å blør ute på gata. Vi har ikke rett på at noen hjelper oss, men vi kan ha forventninger om dette og det er uproblematisk å motta hjelpen som kommer. Men, dette er å anse som et privilegium, med mindre du har en kontrakt med ambulansen som plukker deg opp. Da er det et krav.

Har vi rett på undervisning?

Nei. Igjen, en lærer må bruke sin egen kropp til dette, og den kan vi ikke styre. Samme situasjon som med legen.

Definisjonene dine er feil, sjekk ordboka!

Jeg har ikke brukt ordboka når jeg skrev dette. Det er lite viktig hvorvidt definisjonene min er korrekte. Det som er viktig er å belyse at det finnes minst tre klasser av goder som vi kan nyte, og at vi må forholde oss til litt forskjellige regler når vi skal tilegne oss dem.

I hovedsak er det viktig å erkjenne at noen goder er dine fra begynnelsen av, mens andre oppstår i fritt felleskap med andre, og andre der igjen har opphav i andres gavmildhet og giverglede. Uansett hvilke ord vi bruker om disse, så må vi ikke viske ut forskjellene. Da er vi straks på vei mot et lite hyggelig samfunn.

Greit, hva vil du at jeg skal gjøre med dette?

Jeg vil at du skal tenke på forskjellene mellom rettigheter, krav og privilegier neste gang det er snakk om, for eksempel, ‘rett på aborthenvisning’, ‘rett på røykepause’ etc. Del gjerne din analyse av slike saker i kommentarfeltet under. Andre kommentarer og korrektura er også velkomne, og det vil være et privilegium å lese dem :P


Hvordan autoritet fører til dobbeltmoral

Hvis naboen din forsøker å myrde sønnen sin på grunn av drøm, vil du mest sannsynlig få han innlagt. Skulle noen sympatisere med faren, så vil du oppfordre dem til å få sjekket sin mentale status. Likevel er det flere som hyller Abraham for nøyaktig det samme, og det er meningen at vi skal respektere troende som sympatiserer med han. Hva er forklaringen? Jo, Abraham og Gud er religiøse autoriteter. Det som er galt for alle oss andre å gjøre OK for dem å gjøre, fordi de har autoritet. Dessverre er denne effekten langt fra begrenset til religiøs autoritet. Politisk autoritet har samme effekt, og sansynnligvis befinner du deg i lignende situasjon som de som hyller Abrahams drapsforsøk. Her er hvordan.

Det kalles pengeforfalskning hvis jeg printer en hundrelapp. Du vil kalle meg en kriminell, og du vil ikke synes at det er rart hvis jeg fengsles. Du har mye rett. Det er galt å forfalske penger, men ikke fordi det er ulovlig, men fordi det er uetisk. Når jeg bruker min hjemmelagde hundrelapp på å kjøpe brød og pålegg, øker jeg etterspørselen etter disse varene og prisene stiger. Alle andre må betale mer for de samme varene.

Prisøkningen gjør at din hundrelapp er verdt mindre, som en direkte konsekvens av min pengeforfalskning. Dette heter inflasjon. Så ikke bare har jeg svindlet butikken, men jeg har stjålet litt av kjøpekraften til absolutt alle i felleskapet. Svindel og tyveri er uetisk, derfor er pengeforfalskning uetisk, og felleskapet bør slå ned på det på lik linje med hvis jeg hadde tatt penger ut av lommeboken din.

Men, hva hadde man kalt mine handlinger hvis jeg var en folkevalgt?

Da hadde du kalt pengeforfalskningen min å øke pengemengden. Det er akkurat samme handlingen, og effekten på deg og ditt liv er nøyaktig det samme, men det å øke pengemengden bare høres mye bedre ut enn pengeforfalskning. Istad, når jeg var simpel kriminell, ville du ha tillagt meg grådige intensjoner. Og det ville vært helt korrekt. Hvilke intensjoner tillegger du meg når jeg gjør akkurat det samme, bare som en folkevalgt? Da sier du at jeg forsøker å stimulere økonomien. Hvilke noble intensjoner!

Legg merke til alt er likt utenom én ting. Det er samme handlingen, det er samme effekten, men nå har jeg autoritet. Her det noe overtroisk som foregår. For ikke-troende er det ingen forskjell på å ofre babyer om det gjøres av en proff eller en amatør. Det blir ikke mer korn å sanke. Det blir ikke bedre vær. Det blir ikke mer økonomisk vekst. Det blir bare en dævv baby. That’s it. For den troende derimot, så er paradis på vei, og alt godt som hender tolkes som en konsekvens av babydrap. Hva om ting blir verre? Vel, da ofret du ikke nok babyer! Og hva er vel noen få babyer for felleskapets beste, for samfunnets interesser?

Hvorfor tror noen at pengeforfalskning kan stimulere økonomien?

Vel, hvis dine penger mister verdi ettersom folkevalgte printer flere hundrelapper, da er følgelig hundrelappen din verdt mer idag enn imorgen. Du bør kanskje bruke den opp idag da, tenker du, og det er også det du gjør. Det er lite vits i å spare hvis pengene mister verdi. Det er nettopp dette politikere håper på. Å stimulere økonomien betyr i praksis bare at folk skal bruke opp pengene sine fortest mulig.

Hvis politikerne ikke forfalsker penger er de redd for at du istedet begynner å spare. Uten pengeprinting vil den samme hundrelappen kjøpe mer og mer ettersom tiden går. Pengene dine øker altså i verdi, og det lønner seg å spare. Hvis du venter med å kjøpe noe nå, kan du kjøpe mer av det senere. Dette er folkevalgtes verste mareritt. De kaller det deflasjon. 

De anklager deg for å hamstre penger. Du er grådig som sparer. Du ødelegger økonomien. De tror du vil avvente med å kjøpe brød og Macbook i det uendelige, slik at forretninger mister inntektene sine og arbeidsløsheten går til værs. Alt fordi du begynte å spare litt. Det kan vi ikke ha noe av. Du tror dem. Men du ville ikke ha trodd en tyv som tok 2% av alle verdiene dine hvert år hvis han ga deg samme forklaring. Tyvens handlinger ville ha hatt samme effekt på deg og økonomien som de folkevalgtes pengeprinting, men den ene er en skurk mens den andre representerer samfunnets interesser. Eneste forskjellen er hvem som har autoritet.

Dette er selvfølgelig ikke den eneste tingen folkevalgte gjør som er nobelt når de gjør det, men galt når noen andre gjør. Til tross for at handlingen og effekten er helt lik.

Hva ville du ha kalt det hvis et kjøpesenter leide noen bøller og kastet ut gamle damer fra boligene deres og meide ned hjemmene deres for å bygge vei for kundene sine? Det er på alle måter en grovt uetisk, grådig og helt klart kriminell handling. Ville du ha unnskyldt kjøpesenteret hvis de sa at en vei ville tjene felleskapet mer enn boligen til disse damene? At veiene ville føre til inntekter til kjøpesenteret som igjen ville føre til arbeidsplasser? Du ville ikke ha godtatt disse unnskyldningene.

Men er det ikke nettopp det du gjør når du lar follkevalgte på vegne av det samme kjøpesenteret ekspropiere boligene til de samme gamle damene, meie ned deres hjem og bygge veier fordi felleskapet har mer bruk for eiendommen enn damene selv? Hvis de damene står igjen med noe land etter eksproprieringen kan staten faktisk tvinge damene til å være med på å betale for byggingen av kjøpesenteret, siden verdien på damenes tomter går opp som følge av at det bygges kjøpesenter.

Dette er som om et kjøpesenter skulle ha leid bøller, kastet ut damene, revet ned boligene, bygd veier og sendt regningen for alt arbeidet til de samme damene de kastet ut. Jeg tror ikke det finnes noen som leser dette som ville ha stått for noe slikt. Men flere av dere som leser dette synes kanskje at akkurat dette er helt greit så lenge en folkevalgt gjør det. Dette er overtro på lik linje med at babydrap er ok når det gjøres av høyprester.

Autoriteten folkevalgte har er en overtro. Alt som er galt for oss å gjøre, uetisk for oss å gjøre, er uetisk og galt for dem å gjøre.