Det er viktig å gjøre forskjell på ‘lovfestet rett til x’ og ‘garanti om x’.

Lovfestet rett til skole kan bety klasseromsstørrelser på 30+ elever. Selv de beste lærerne vil si at de har kapasitet til å undervise ~15 stykker. Selv om resten av elevene har fått ‘sin rett’ av Staten, så får de fint lite undervisning likevel. Dette fordi undervisning er en begrenset mengde, slik som det er begrenset med mat og mobiler.

Vi kan lovfeste at alle skal ha en mobil, men har vi da skapt flere mobiler ved skrive ord på papir? Kan flere mennesker nå ringe og tekste? Nei, dette beror på at vi faktisk produserer flere mobiler. Hvis det finnes 100 lærere som kan undervise 1500 elever, har vi skapt mer undervisning når vi lovfester at også de 1500 andre barna uten skoleplass nå skal få sitte i de samme klasserommene? Nei.

Hvis vi privatiserte skolene våre, ville kanskje 15 elever bli kastet ut av et klasserom hvor det var 30. Kapitalisme, vil noen si, har skapt et problem hvor noen ikke får undervisning. Men kapitalisme har ikke skapt problemet, det har avslørt problemet.

De 15 elevene som ble kastet fikk ikke noe særlig undervisning i klasserommet til å begynne med. Men da var problemet skjult, behovet var maskert, og det var vanskelig å se hvem som fikk og ikke fikk undervisning. Kapitalismen har bare tydeliggjort hva som egentlig foregår. Ikke skyt sendebudet, heter det. Hvorfor skyter folk stadig kapitalismen da? Vi må lære å se forskjell på hva som avslører og hva som skaper et problem.

Når det er tydelig at femten stykker har behov for undervisning, vil også entreprenører reise seg og forsyne dem med dette så godt det går an, fremt staten ikke spenner bein på dem ved å kreve et dusin unødvendige ped-fag. Istedet for 100 entreprenører som vil levere undervisning, får du da kanskje 10. De 10 som gidder å kaste bort tida si på ped-fag for å kunne undervise. Alt i alt betyr dette mindre tilbud til de som behøver undervisning. Samtidig betyr det at 90 arbeidsdyktige går glipp av en potensiell inntektskilde. Både eleven og entreprenøren har det verre.

De samme mekanismene gjelder for helse og medisin. Helsetjenester er en begrenset mengde. Vi har ikke skapt flere leger ved å lovfeste rett til helsehjelp. Du kan fint stå i helsekø så lenge at du dør før du får møtt legen, men Staten har fortsatt oppfylt sin ‘plikt’ til deg. Joda, du har krav på lege innen en viss tid etter at du har blitt erklært som kvalifisert. Men gjett hva? Staten bare venter med å erklære deg kvalifisert. De utsetter og utsetter saksbehandlingen din så du aldri blir kvalifisert i utgangspunktet. Vi har en begrenset mengde, og ’somethings gotta give’. Løsning er å skape flere leger, ikke lover, hvis folk faktisk skal få helsehjelp.

Men staten begrenser mengden leger ved å kreve at alle leger skal ha de samme seks årene på baken. Mye forskning viser at man kutte tiden det tar å lage en lege med minst en tredjedel. Det betyr at _du_ trenger å vente mindre før du kan se en lege. Flere leger vil det også føre til, og da faller alltid prisene. Helse blir billigere.

I et fritt marked ville entreprenører nettopp forsøke slike utdanningsløp, og erfaring og empiri ville ha vist hvilken løsning som var best. Men nå kan ikke entreprenørene innovere noe som helst, fordi gamlingene styrer alt. De liker ting slik de er de.

En lovfestet rett er ingen garanti. Det finnes ingen garantier. Heller ikke det frie markedet kan garantere deg noe som helst. Men, hvor staten bare kan skrive ord på papir og tvinge alle til å ta en mindre skive av den samme kaken, så kan markedet faktisk gjøre kaken fysisk større. Litt av noe stort er ofte større enn stort av noe lite.

---