“Det korte svaret er at det er dyrt i Norge fordi vi er så flinke“, skriver SSB. Jasså?

La oss eksaminere den påstanden. Se for deg følgende situasjon:

Anton lager 100 boller i timen, og hver koster han 8 kr å lage. Hans pris er 10kr for hver bolle. Tine, derimot, lager 200 boller i timen,og bruker 4 kr på å lage hver, og selger dem til 8 kr. Hu tjener derfor 4 kr per stykk. Hvem er flinkest til å lage boller?

Tine, selvfølgelig.

Fordi Tine er flinkere enn Anton, får hun også til å selge boller billigere enn han, og samtidig tjene mer enn han. Når vi er flinke til å produsere noe, produserer vi det billigere enn de som ikke er like flinke. Du trenger ingen PhD i økonomi for å forstå dette. Men hvis du uheldigvis allerede har PhD, så forstår du kanskje ingenting av dette.

Det er kanskje derfor denne PhDen konkluderer med at ting er så dyrt i Norge fordi vi er flinke. Det gir ingen mening. Han argumenterer med at vi investerer i maskiner, og at dette, blant annet, må dekkes av høyere priser. Men, hele poenget med å investere i maskiner er nettopp å kunne produsere billigere per stykk.

Billigere pris er ment å øke salgsvolumet, og det er salgspris ganger salgsvolumet, den totale inntekten, som er ment å dekke kostnaden for maskiner. La oss ta et eksempel.

Jeg begynner med 10 ansatte som totalt lager 1000 boller om dagen. Hver måned lønner jeg dem til sammen 300’000 kroner, for totalt 30’000 boller. Jeg må selge bollene for minst 10 kr stykket, bare for å gå i null. Da har jeg selv ingen lønn. Jeg selger dem for 20 kr stykket. Dyre boller. Profitten min er 300’000 kr.

Så ser jeg at det finnes en maskin som kan lage 10’000 boller om dagen. Den koster en 1 million kroner, hvilket jeg ikke har. Men jeg kan ta et lån, og betale 90’000 kr i måneden til en bank. Renten er da på 8%.

Jeg kjøper maskinen og beholder 2 av mine ansatte til drift og vedlikehold av maskinen. Nå har jeg to ansatte til 60’000kr per måned. Lønn pluss banklån blir 150’000 kr per måned, ned fra 300’000 kr. Hva kan jeg selge bollene mine for nå?

Jo, 300’000 boller i måneden koster 150’000 kr å lage. Da kan jeg selge dem for 0.5 kr stykket for å gå i null. Jeg selger dem for 5 kr stykket, og tjener 4.5 kr per stykk. Profitten min er nå 1,350’000 kr. Mer enn det firdobbelte fra istad.

Dette enkle eksempelet viser at investeringer i maskin er ment å både senke prisene til fordel for kundene, såvelsom å øke profitten til investoren. Det er et symbiotisk forhold. Kapitalisten har ikke blitt rikere på bekostningen av de fattige, tvert imot, de fattige har blitt rikere på grunn av kapitalisten.

De har nå 15 kroner til overs for hver bolle de istad måtte kjøpe til 20 kr. 15 kroner mer å bruke på helse, skole og moro. Når gjelden på maskinen er nedbetalt, vil det koste enda mindre å lage boller, og da kan prisen senkes ytterligere og profitten økes enda mer. Vinn-vinn.

Så, nei, ting er ikke dyrt fordi vi er flinke. Ting er dyrt når vi ikke er flinke. Ting er dyrt fordi staten printer penger uten reell verdi. Hvis mengden boller holdes konstant, og det printes flere penger, da er det flere penger som jakter på den samme mengden boller, og pengene blir derfor verdt mindre. Prisene vil gå opp. Flere årsaker til fordyring gir Onar Åm i kommentar under.

Når mengden penger holdes konstant, og vi produserer flere boller, er det flere boller som jakter på den samme mengden penger, og bollene blir derfor verdt mindre. Prisene vil falle. Boller blir billigere. Er ikke vanskeligere enn dette, med mindre du har en PhD da. Da er alt motsatt, bakvendt og opp-ned. Er det virkelig meningen at vi dødelige skal forstå samfunnet når ekspertene våre tar til de grader feil?

(Jeg har plassert min blogg i Trondheim på norske bloggkart!)

---