Press enter to see results or esc to cancel.

Fører private skoler til et “mindre harmonisk samfunn”?

Utdanning kan være og ofte er avgjørende for om et menneske får blomstre. Absolutt alle mennesker har rett til å gro og vokse, derfor bør utdanning være tilgjengelig for flest mulig. Målet bør være at absolutt alle skal ha mulighet til en god utdanning. Hvordan oppnår vi dette?

Den sosialitiske måten. Én måte er å lovfeste rett til utdanning og sørge for at alle får skoleplass, slik vi gjør det idag. Da tar staten over ansvaret for å sørge for at alle har skoleplass, og det er opp til staten hvorvidt og i hvilken graden den vil delegere ansvaret til det private. Nå kan alle få den samme utdanningen, uansett om du har rike eller fattige foreldre.

Tanken er at nå som fattige barn får samme utdanningen som rike barn, vil skillene i samfunnet etterhvert bli mindre, og vi blir et samfunn som forstår hverandre bedre. Videre advares det at opprettelsen av private skoler vil føre til at rike barn får én type utdanning, mens fattige barn får en annen type utdanning, om noen. Da kan det hende vi får et “mindre harmonisk samfunn”.

Dette er én måte å se det på. Gitt at man fortsatt ønsker god utdanning til flest mulig mennesker, og fortsatt har ambisjoner om en verden hvor alle mennesker kan velge og vrake mellom forskjellige utdanninger, finnes det en annen måte å se dette på?

Ja, den kapitalistiske måten. Vi kan se på situasjonen på et økonomisk og empirisk grunnlag. Har vi egentlig gjort utdanning tilgjengelig for alle ved å la staten gi alle skoleplass? Og, vil private skoler faktisk føre til større sosiale forskjeller, og et “mindre harmonisk samfunn”? Hva er en økonomisk forståelse av situasjon, og hva er de empiriske virkelighetene?

La oss begynne med en økonomisk forståelse, og derfor en nødvendig presisering: Utdanning og skole er ikke det samme. Å ha skoleplass er ikke det samme som å få utdanning. Utdanning er en begrenset mengde. Det er begrenset hvor mange lærere vi har, og det er begrenset hvor mange elever en lærer kan undervise samtidig. Læreren har en viss kapasitet til å undervise.

Kapasiteten varier fra lærer til lærer og avhenger av typen og alder på elevene. Men, i mine samtaler med lærere er 15 et tall som går igjen. Vi kan gå utifra dette tallet, og si at én lærer kan undervise 15 elever. For å simplifisere kan vi si at utdanning er summen av undervisningen en elev får, selv om vi bemerker oss at begrepet er rikere enn det.

Når staten lovfester rett til skoleplass, så kan det fort bety klassestørrelser på 30 elever. Jeg har vært elev i klasser på 15, og klasser på 35. Forskjellen er ikke til å ignore. Det er en helt annen verden. I slike tilfeller er realitetene de at ikke mer enn halvparten av barna i klassen faktisk får undervisning, da læreren bare har kapasitet til å undervise 15. Når slike proporsjoner mellom lærer og elever er systemiske, bør man gjøre seg den tanken at av de man tror får utdanning, så er det bare halvparten som faktisk får utdanning.

Akkurat nå lønner det seg med en analogi. Hva er disse greiene med begrenset mengde og hvorfor er det viktig? Vel, se for deg 1 lege og 30 pasienter, som trenger antibiotika. Men, legen har bare medikament til 15 av dem. What to do? La oss dele pillene i to, foreslår noen. Da får alle en pille, rik og fattig. Er det en løsning?

Nei. En bestemt dose trengs for å oppnå en kritisk konsententrasjon av virkemiddelet i blodet. Leger kaller dette konsentrasjonsnivået for MIC, Minimum Inhibitory Concentration. Under denne blodkonsentrasjonen virker ikke medikamentet. Å dele pillene i to betyr at alle får en pille, men ingen får noe behandling.

At alle får skoleplass betyr bare at alle får en pille, og at dosen undervisning er såpass utvannet at en kan undres om virkningen er nedsatt eller i det hele tatt der. Utdanningsforbundet skriver, i sin rapport Klassestørrelser og læringsutbytte – Hva viser forskningen?, følgende:

På bakgrunn av gjennomgangen av norsk og internasjonal forskning på området, kan vi konkludere
med at klassestørrelse har betydning for elevenes læringsutbytte målt i form av karakterer eller på
tester i ulike fag

Strengt tatt burde dette ikke overraske oss. Hvis klassestørrelser ikke påvirker læringsutbytte, hvorfor ikke fylle klasserommene våre med hele verdens barn? Da har vel alle verdens barn lik sjans på god utdanning? Nei, selvfølgelig ikke. En begrenset mengde er en begrenset mengde, og hvis den kuttes opp i for mange skiver eller utvannes for mye, vil den etterhvert bli ubrukelig.

Hva med sosial harmoni? Det forventes av offentlige skoler at de skal fremme integrasjon og samhørighet. Vi observer, dessverre, at dette langt ifra er tilfelle. Tvert imot. Offentlige skoler fremmer ensformighet hvor behovet er mangfold, og derfor har offentlige skoler blitt en arena hvor vi slåss over religiøse ogkulturelle forskjeller, istedet for å feire dem. Tillate hijab, forby hijab? Undervise evolusjon, eller kreasjonisme? Bannlyse bok X, eller ikke? Og så videre.

Hvis en gruppe foreldre ikke ønsker KRL for sine barn, mens en annen gruppe er for, så vil man ikke akkurat observere harmoni mellom partene. Med mindre dødstrusler og slåsskamper er harmoni? Den offentlige skolen tvinger eleven inn i én bestemt mal, og tvang avler ingenting annet enn hat og isolasjon. Cato har et artig kart over slike konflikter.

Mitt poeng hittil har vært at vi ikke må la oss tro at vi har gitt alle tilbud om utdanning ved å gi dem skoleplass. Vi må ikke la oss tro at vi har fremmet sosial harmoni og samhørighet ved å opprette et offentlig skolevesen. Det er flere i norske skoler idag som ikke får undervisning, og den offentlig skole avler misnøye og mistenksomhet blant forskjellige sosiokulturelle grupper.

En økonomisk forståelse av situasjonen er først og fremst å erkjenne at utdanning og undervisning er knappe, fysiske ressurser. Vi kan ikke trylle frem mer av dette ved å skrive svart på hvitt: “Alle skal ha skoleplass”. Nei, vi må faktisk sette i gang en prossess som skaper flere lærere, og lar hver lærer undervisere flere. Vi må øke mengden utdanning, og ikke late som at den allerede er nok.

Derfor må vi fortsette å finne en bedre løsning.  En bedre løsning, ikke en perfekt løsning. Det er utfordringen. Jeg vil nå gå over til de empiriske og vise at private skoler verden over tar bedre vare på de fattiges interesser, tilbyr dem rimelig og bedre undervisning enn gratis offentlige skoler. Folk som lever på en dollar om dagen velger å sende sine barn til private skoler, istedet for gratis offentlig skoler.

Ta en pause i lesingen og se følgende TED-talk av Pauline Dixon.

I videoen omtaler hun sin forskning på private skoler i fattige områder. Steder der det er et behov for utdanning og hvordan entreprenør skaper hundrevis av såkalte “low cost private schools”. Lærerne der betales 3 ganger mindre enn en offentlig lærer, men dukker oftere opp og gjør en bedre jobb med elevene, som så gjør det bedre på standardiserte prøver.

Dette er uhørt for mange. At fattige mennesker har råd til private skoler er imot alt vi har lært. Men nettopp dette er tilfellet hvor markedsmekanisme får virke. Hvor du kan opprette en skole uten at entreprenørene må fylle dusiner av skjemaer, og oppfylle hundrevis av reguleringer, som er fordyrerende. Hvor du kan ansette undervisere uten at de først må bruke hundrevis av timer på unødvendige ped-fag, som er fordyrende. Hvor du kan bytte ut dårlige lærere med gode lærere, uten sperrer på sperrer som gjør det vanskelig å bli kvitt dårlige lærere, som er fordyrerende.

Alle disse fordyrende leddene er det staten som står bak, og således er det staten, ikke markedet, som priser private skoler utenfor rekkevidde av de fattigste. Et fritt marked leverer akkurat den utdanningen som behøves. Har du lyst til å bli lege? Javel, vi skal ikke kaste bort tiden din og ressursene våre (som du betaler for) på å undervise deg i hundrevis av timer med diktanalyse og barokkens musikksmak. Har du lyst til å bli ingeniør? Javel, du skal slippe å pugge alle profetene i ørten forskjellige religion og bursdagsdatoene deres.

Markedet har ingen formening om hvordan mennesket skal se ut. Politikerne, derimot, har en mal på hvordan du og jeg skal være. Det er derfor du  lære deg nynorsk, selv om du ikke behøver det, fordi politikere idag ikke anser deg som et fullstendig menneske uten å ha analysert hundre år gamle dikt på en målform du har ingen relasjon til.

Men de vil ha mennesker som forstår nynorsk. Den offentlige skolen handler således ikke om hva du trenger for å gro, vokse og blomstre i samfunet vårt. Den handler om hva slags mennesker de trenger for å få det designersamfunnet de ønsker. Derfor tillater de ikke skoler som leverer bare det du vil ha. Derfor kan du fort miste mulighet til å bli lege, ingeniør eller vetrinær hvis du gjør det litt for dårlig på nynorsken.

Når alle disse unødvendige lovene og reguleringene bortfaller, kan flere starte skoler, og da vil prisen på privat undervisning falle. Det er lavere priser som er av betydning for de med minst. Da kan de konsumere mer av en gitt gode og tjeneste. Det er mye ramaskrik rundt inntektsgap og ulikheter i lønn. Men, det er ikke hva du tjener, men hva du kan kjøpe for samme krona som er viktigst. Det er kjøpekraft og konsumulikheter vi bør være opptatt av.

At Bjørn Kjos er tusener av ganger rikere enn meg, og at bredt inntektsgap eksisterer mellom meg og han, er mindre viktig enn det faktum at Kjos økte min kjøpekraft ved å kutte prisene på flyturer. Hvor jeg før ikke hadde råd til å fly, har jeg det nå, på grunn av Kjos.

Vi bør ikke fikle med lønnsulikhetene i samfunnet gjennom regler og reguleringer, men vi bør forsøke å minske konsumulikhetene. Det er mindre viktig at rikingen har råd til en mobil til 5000 kr, mens den fattige bare har råd til en til 500 kr. Det som er viktig er at begge nå kan tekste, ringe og kommunisere med andre over distanser. Både den rike og den fattige kan nå konsumere den samme typen tjenester. Gjennom markedskrefter kan vi sette ned priser overalt, sånn at flere fattige kan nyte de samme type tjenestene som idag bare er for de rike.

Hva så om jeg ikke har råd til first-class? Hvor USA før kanskje bare var tilgjengelig for de rike, nå er den også tilgjengelig for de mindre rike, på grunn av folk som Kjos. Å utviske slike forskjeller er hva som fører til et mer harmonisk samfunn. Du kan tulle og tøyse med lønna til folk alt du vil, men det er til syvende og sist lavere priser, og ikke høyere lønn, som er løsningen.

Nå tror jeg det er på tide å konkludere at hvis man ønsker å gjøre utdanning tilgjengelig for flest mulig, hvis man ønsker et bedre samfunn, så må man løslate skolevesenet fra det offentliges grep og la markedet gro det, utvikle det, og forbedre det.

Men hva om alle kristne, muslimer, jøder, rike, fattige etc. isolerer seg inn i hver sine skoler og småsamfunn? Blir ikke samfunnet uheldig fragmentert?

Ikke at dette ville vært galt. Folk må få organiserere seg slik de vil, og henge med de menneskene de selv vil. Likevel, så ser vi at folk møtes og interagerer likevel, og det er på markedsplassen. Vi trenger hverandre. Vi kan tjene hverandre. Noen steder i verden snakker selgere tjue forskjellige språk, fordi det kommer så mange forskjellige mennesker fra overalt. At vi må tvinges til å møte hverandre er bare tøys. Vi er nysgjerrige skapninger. Gjennom markedet møtes vi på så utrolig mange måter. Bare det å lage en blyant krever at hundretusener av forskjellige mennesker over hele verden kommer sammen og samarbeider.

Men hva med at rike barn da vil få én type utdanning og fattige barn en annen type?

På samme måte som at det ikke er en krise at fattige bare har råd til billige mobiler, mens rike kan kjøpe gull- og diamantbelagte mobiler, men heller noe å feire at fattige som rike nå kan holde kontakten med nære og kjære; og på samme måte det ikke er en krise at fattige bare har råd til economy class på flytur til USA, mens de rike har egne privatjets, men heller noe å feire at nå er USA innenfor rekkevidde til rike såvelsom fattige, så på samme måte er det ikke en krise at rike vil ha råd til de dyreste skolene, mens de fattige må nøye seg med noe rimeligere. Begge har noen der til å hjelpe dem med å løse oppgaver, lære seg algebra og fortelle dem om verden. Den ene skolen har kanskje aircondition og varmekabler, kinosal og treningsrom, mens den andre bare har helt vanlige klasserom. Hva så?

Vil de beste lærerne flokke seg til de rikeste skolene? Kanskje. Men på samme måte som at man ikke trenger  den beste mobilen eller den beste laptopen, så kommer man også langt uten den beste læreren. Den læreren som er god nok, er akkurat det: God nok. Det gir ingen mening å overfylle klasserommene våre med elever hvor halvparten ikke vil få undervisning, fordi vi er redd for at fattige vil få god nok lærere, mens de rike vil få de beste. Løsningen er å la fri konkurranse over tid heve kompetansen blant lærere på alle nivåer, og ikke å lage et skolevesen der gode lærere demotiveres og heller dropper ut av yrket. Da får alle bare like dårlige lærere, men noen syns kanskje det er å foretrekke? Likhet og greier …

Verdt å lese: Why Are Private-School Teachers Paid Less Than Public-School Teachers? Hvor man kan finne følgende graf:

orlin_teacherpay1


Nadeem J. Qureshi

http://nadeem.no