Kortversjon: 

Konsumulikheter er de egentlig bekymringsverdige ulikhetene, og ikke inntekstulikheter. Altså, at rike har råd til et sett med tjenester og goder som ikke de fattige har. Dette skyldes i mindre grad inntekstgapet mellom rik og fattig, og i større grad at de aktuelle tjenestene og godene er priset for høyt for de fattige. Denne konsumulikheten kan bare minskes ved økt produksjon, lavere priser, og mer entreprenørskap. 

En anklage mot de som ønsker mer individuell frihet, er at vi ikke er opptatt av klasseskiller. Dette er feil. Vi unner hvert menneske mest mulig. Det er ingenting verken tiltalende eller tiltrekkende ved at noen har nok til å sløse, mens andre har for lite. Vi er opptatt av klasseskiller, og vi liker dem ikke vi heller. Vi liker ikke at noen i vår vennegjeng, eller en selv, ikke kan bli med på kino eller sydentur fordi vedkommende er fattig. Vi liker ikke at de som har råd til en dyr livsstil i mindre grad kan ha venner som tjener for lite til å holde følge. Vi liker ikke at personlig økonomi kan dytte mennesker fra hverandre.

Men vi støtter ikke fiktive og syntetiske måter å redusere disse ulikhetene. Vi støtter ikke minstelønn. Vi støtter ikke makslønn. Disse tiltakene oppnår som regel ikke mer enn at den som har mye nå får mindre, mens den med lite fortsatt har like mye eller nå enda mindre. Vi ønsker at den med lite skal ha masse mer, og vi unner den med mye fra før av videre suksess i livet sitt. For å oppnå dette mener vi at løsningen er å øke produksjonen av etterspurte tjenester og goder, og et påfølgende prisfall.

En økt mengde varer gjør at det er mer å fordele på hver person, og lavere priser gjør at det kan inkluderes flere personer i fordelingen. Det er ikke lønningene som må opp, men prisene som må ned. Å øke lønningene alene betyr ikke at det flere goder i omløp. Derfor må vi ha et fritt marked med fri konkurranse.

Det er empirisk og teoretisk bevist gang på gang at et fritt marked reduserer priser. Georgia privatiserte nylig sitt offentlige helsevesen, og prisene på medisiner falt med 70% på bare 3 år. Dette gjør at flere av de som ikke har fått noe høyere lønn og før ikke hadde råd, nå kan nyte helsetjenester som før var reservert for de rikeste. De kan altså konsumere mer og mer av de samme type tjenestene som de rike.

Det er konsumulikheter som skaper bekymringsverdige ulikheter i samfunnet. At jeg tjener 300’00o kr og min venn tjener 1 million har fint lite å si hvis vi begge har råd til en mobil vi kan ringe og tekste hverandre med, hvis vi begge har råd til en flybillett til Thailand og reise sammen, hvis vi begge har råd til kino iblant, hvis vi begge har råd til medlemskap på treningsstudio, og så videre. Da kan både han og jeg henge mer sammen, og det er dette som utvisker de farlige sosiale skillene mellom rike og fattige. Nemlig at fattige i større og større grad kan konsumere de samme type tjenestene som de rike.

Jeg vil jobbe for en verden hvor den som tjener bare 50’000kr kan henge med livsstilen til en venn som tjener hele 50 millioner. Og ikke en verden hvor de på bunnen tjener 30’000kr og de på toppen tjener bare 300’000kr. Det er en verden hvor vi ikke har produsert flere varer og tjenester, men hvor vi har økt knapphet, og det er verden med dyre priser, det er en verden hvor flere og flere tjenester stadig blir reservert for de rikeste, selv om lønnsgapet minker.

Hvis dette er det du ønsker, javel, støtt minstelønn, støtt makslønn, støtt omfordeling gjennom skatt og støtt hva enn politikerne selger deg ved å spille på din skam og samvittighet. Men vit hva du egentlig ber om. Du vil heller ha et velferdssystem, enn velferd. Hvorfor det?

Bloggurat

---