Jo mer man taler til en annens frykt, jo mindre tar man tak i hans fornuft, og desto mer gir man slipp på sin egen. Ord som krise og katastrofe kan kortslutte kritisk tenking, ikke bare hos den som lytter, men også hos den som bruker dem. Det er min erfaring, fra begge sider av bordet. 

Skrekkscenarier, om det er utenrikspolitikk hvor noen alltid er ute etter å ta oss, eller økonomien som vil kollapse om Staten ikke beriker de rikeste, eller klimaet som klikker om vi ikke knekker de fattigste med miljøskatter, er aldri invitasjoner til å samarbeide om fornuftige løsninger, men er snarere besøksforbud mot å selv oppsøke kunnskap, og heller overlate tankene til noen andre. For hva om du tar feil?

På min vei til ateisme var nettopp dette det vanskeligste: Hva om jeg tar feil? Helvete høres ikke så hyggelig ut, og hva har jeg egentlig å vinne på å ha rett? Tror du på Gud, og tar feil, vel, hva så? Tror du ikke, og tar feil, vel, da er du fucked. Bedre å bare tro da, uansett hva? Dette er kjent som Pascals Veddemål.

Ikke veldig redelig, da. Eller? Sikkert bare teite, indoktrinerte, religiøse mennesker som faller for slikt? Neida. Veddemålet går igjen overalt. Se om du klarer å kjenne det igjen hos Mr. Craven: http://goo.gl/3T81ol. Bladet New Scientist mener at han faktisk burde få dele Nobelprisen med Al Gore, for en bok basert på videoen.

Han omtaler globaloppvarming og sier: 

What if I told you I think I found an argument that makes that whole bitter question of whether it‘s really happening or not moot? An argument where we don‘t need to know whether it‘s true or not.

Hmm… Noe som lar oss tro på noe uten at vi trenger å vite hva som faktisk er sant? Høres kjent ut? Jepp. Pascals Veddemål. Tror du på klimakrisen, og tar feil, vel, hva så? Tror du ikke, og tar feil, vel, da er du fucked. Bedre å bare tro da, uansett hva? Det er ihvertfall hva klimaforfatter Greg Craven vil at du skal gjøre. 

Pascals Veddemål er promiskuøst. Det kan brukes til alt. Det handler om krisemaksimering og fornuftsminimering. Overdriv følgene av å avvise noe som er sant, og underdriv følgene av å tro noe som er usant. Man ser dette selv i den medisinske verden.

Legemiddeltilsyn verden over foretrekker heller å gjøre feilen å overdrive farene ved et medikament og forby det, enn å tillate det og risikere at de tok feil i å godkjenne det. De som tar skade av et godkjent medikament, roper høyere enn de mange flere som tok skade av at et livsnødvendig medikament ble forsinket eller forbudt. Folk er ofte ikke klar over at de er i den siste gruppen, og da er det vanskelig å klage.

Så hvis du er en byråkrat som skal godkjenne eller underkjenne et medikament, hvilken feil foretrekker du å risikere? Vil du foretrekke å gjøre feilen å godkjenne et farlig medikament, eller vil du heller foretrekke å gjøre feilen å underkjenne et livsviktig medikament? 

Her kommer Pascals Veddemål inn igjen. De som dør av at du holder tilbake et viktig medikament, vel, de er jo døde og du vil ikke høre så mye klaging fra dem. Mulig de eller deres etterlatte ikke engang var klar over at legemiddelet fantes. Uansett, så kan du alltid forsvare underkjennelsen med at “jeg var ikke overbevist om at legemiddelet var trygt, og trengte mer dokumentasjon.”

Men hvis du signerer under på at et legemiddel er trygt, og så tar feil, da vil du måtte tåle en del uhyggeligheter. Da er det ikke rart du heller velger å være “føre-var” og “play it safe.” Vi kan formulere det slik: Tror du at medikamentet er farlig og forbyr det, og tar feil, vel, hva så? Tror du ikke, og tar feil, vel, da er du fucked. Bedre å bare tro da, uansett hva? Det er ihvertfall hvordan legemiddeltilsynene tenker. Nobelprisvinner Milton Friedman forklarer det bedre enn meg.

Når man først kan å gjenkjenne Pascals Veddemål, ser man den overalt, spesielt i politikken, og spesielt hos de som ønsker at du skal tro og gjøre det du er bedt om. Kanskje dette kan kalles en hersketeknikk? Det er jo tross alt mening å få deg til å overgi fornuften din og la den forvaltes av noen andre. 

Selv har jeg bestemt meg for å være ytterst skeptisk til, og kanskje bare fullstendig ignorere de som bruker ord som kriser og katastrofer. Jeg vil heller høre om problemer og utfordringer. Forklar meg hva som er vanskelig, og la meg tenke. Ikke prøv å forhast meg med at det ikke er tid til å tenke, og ikke prøv å skrem meg med at verden går under om jeg tar feil. Not buying it.

---