Første gang jeg lærte ordet «konsensus» var på islam.no. Idag er jeg en ateist, men den gang var jeg en fjorten år gammel muslim, som skrev hundrevis av teite innlegg i et forsøk på å tenke selv. 

Igjen og igjen fikk jeg høre hvordan det var konsensus blant «lærde» om ditten og datten. Det kunne ikke komme noe godt ut av å tenke selv. Why bother? Det er farlig, og uforsvarlig. Tenk om du tar feil? Helvete!

Mitt inntrykk var at dette er særegent for religiøse mennesker. Dette med å delegere tankevirksomheten til ekspertene. Men så kom jeg til å snakke med «miljøaktivister». «Konsensus! Tenke selv!? Verden går til helvete!»

Jeg leste så på studien om konsensus selv, men ble ikke overbevist. Nå var jeg plutselig «anti-vitenskapelig». Det var derimot ikke anti-vitenskapelig å påstå en konsensus uten å faktisk lese studien. 

De fleste som påstår en konsensus, har aldri tatt seg tid til å overveie studien selv. De har hørt at «97% av forskere er enige» via «jungeltelegrafen», dermed basta. Når ble jungeltelegrafen en god vitenskapelig kilde? 

Disse vil sannsynligvis aldri måtte høre hvor anti-vitenskapelige de er. Det er lov å tro, selv for alle de gale grunnene, men vantro er galt, selv for alle de riktige grunnene. Hvorfor er det sånn i en viktig diskusjon som klima?

For de som følger med, så har det lenge vært kjent at konsensus-studien var av svært laber kvalitet. En fin oppsummering av kritikken fra forskjellige forskere ble publisert igår. Dette er lettlest og lite teknisk lesning. Les den.

For mange har «97%» vært avgjørende for hvor de står i politiske spørsmål. Man gir sin ubetingende støtte til alt som heter «klimatiltak». Hva så om disse fører til mer fattigdom? Miljøet er viktigst. Mennesker, not so much.

Jeg er spent på hvilken virkning dette vil ha for meningene til de som ikke lenger kan basere seg på 97% konsensus. Hva slags politikk søtter dere, hvis dere ikke kan lene dere på en vitenskapelig konsensus (inntil videre)?

Men, jeg er også spent på hva som skjer hvis bedre forskning viser at det faktisk er et konsensus om at klimaet straks går til helvete på grunn av menneskelig aktivitet. Enkelte vil benekte selv god forskning. Not good.

Andre, som meg, har ingen problemer med å akseptere et konsensus på katastrofale klimaendringer, dersom bevisføringen er bankers. Vi tar det derfra. Det er da ingen fjern tanke at mennesker evner å belaste klimaet.

For min del vil et ekte konsensus kunne forsterke min overbevisning om at Staten må bort. Gjennom «grandfathering» og «regulatory capture», beskytter Staten skitne aktører som markedet ville ha selektert bort over tid.

Grandfathering er amnesti for eksisterende selskap mot lover som krever renere anlegg av nye selskap. Anleggsutbedringer kan føre til at amnestien opphører, og selskapet må oppgradere «alt». Da gir de ofte faen.

Regulatory Capture er når industrien selv skriver de lovene som er ment å regulere dem. Grandfathering kan forekomme på denne måten. Men også økte avgifter på opprettelsen av nye selskap, for å stramme konkurransen.

Konkurranse gir viktige insentiver for å drive renere. Bruker du milliarder på å utvinne en ressurs, ønsker du å få solgt hvert gram. Det er et direkte tap av penger, dersom store mengder forsvinner i lufta, eller renner ut i elvene. 

Jo flere aktører, jo mer konkurranse, og jo større jag etter å drive effektivt, og desto renere må anleggene bli. Jo mer en aktør kan produsere ut av ressursene han utvinner, desto mindre går til forurensing. 

Hva skjer når man gjør det vanskelig for flere aktører å prøve seg, slik Staten gjør? Da får man mindre konkurranse, mindre driv mot effektivisering, og stadig mer av det som utvinnes kan sløses og slippes ut i lufta og elvene.

Det er altså en invers sammenheng mellom å drive skittent og å drive effektivt. De som produserer en større mengde av den samme mengden ressurser, forurenser ikke bare mindre, men kan også senke prisene sine!

På motsatt side vil de som sløser mye med ressursene sine, ikke bare forurense mer, men produsere mindre for den samme mengden ressurser, og må nødvendigvis kreve en høyere pris per vare av forbrukeren.

Forbrukere foretrekker generelt lavere priser, og vil velge det selskapet som selger dem billigst til en bestemt kvalitet. Sånn vil markedet, over tid, selektere de som driver mest miljøvennlig. Så lenge Staten holder seg unna.

Hvis du er oppriktig opptatt av å ta vare på miljøet, slik jeg er, så må du i det minste tenke tanken at Staten kanskje ikke er løsningen, men problemet. Vi kan ikke løse et problem med mer av det samme som er årsaken.

Frimarkedstenkere har ingenting å frykte fra et vitenskapelig konsensus om at menneskeskapte klimaendringer vil få katatrofale følger. Våre løsninger, basert på frivillig assosiasjon og interaksjon, er langt overlegne Statens.

Vi bør derfor velkomme et konsensus, og bruke det for alt det er verdt som et verktøy for å intelligent dirigere våre frivillige assosiasjoner og interaksjoner. Men, konsensus er et verktøy, og ikke en unnskyldning.

Det vil si at konsensus supplerer egen bruk av fornuft og erstatter den ikke. Konsensusen kan steppe inn når det ikke er tid eller anledning for å bruke fornuft. Men du kan ikke si “konsensus, ergo slipper jeg å tenke.”

Skal du bruke konsensus som beslutningsverktøy, plikter du å ha stålkontroll over hvordan konsensusen er dokumentert, nøyaktig hva den går ut på, og hvilke begrensninger den har. Ellers er du bare en sau. Er du ikke?

Jeg foreslår at dere som har slått i bordet med «97% konsensus», uten å ha lest studien, uten å ha kritisk vurdert den, og uten å ha forstått begrensningene, setter opp en plan for å unngå være en sau neste gang. 

En ny og bedre konsensus-studie er på vei. Men, forstår du ikke konsensusen, ikke bruk den. Vær ærlig med deg selv. Invester de håndfull timene som trengs for å lære den lille mengden vitenskapelig metodikk som kreves. 

Har du ikke tid, sier du? Sorry mac, det er prioriteringene du ikke har på plass. Litt mindre YouPorn, og litt mer Coursera, så er du igang. Hvis du ikke bryr deg såpass om miljøet, hvorfor skal noen andre? 

---