«Inngjerdete samfunn» (gated communities) er en av mange innsigelser mot et fritt samfunn. De rike vil sperre seg inne, og de fattige vil sulte utenfor, hevdes det. Jeg foreslår at velferdsstaten på alle måter er det inngjerdete samfunnet som fryktes av motstandere av det frie samfunnet og frie markedet.

På verdensbasis er Norge en rikmannsklubb med kontrollert adgang. Vi er kanskje et bedre inngjerdet samfunn enn mange, og verre enn andre, men vi er hva vi er for det. Et inngjerdet samfunn hvor de fattige sulter utenfor, fordi vi ikke har råd til alle her inne. De er ikke verdt det. 

En innvandrer er en kostnad, først og fremst, for velferdsstaten. Ikke et nytt klokt hode. Ikke to nye hjelpende hender. Ikke et nytt kjærlig hjerte. Nei. En utgift, først og fremst. Men så er det kanskje en viss type innvandrer som tiltrekkes tanken av å leve av andre? 

Jo mer vi lever av hverandre over skatteseddelen, på frynsegoder og ikke på faktisk verdiskapning og produksjon, jo mer selektive blir vi på hvem som tillates inn i denne klubben. Men, frynsegodene tiltrekker nettopp innvandrere av typen utgiftpost. 

Det betyr at jo mer vi unner oss frynsegoder som “gratis” skole, “gratis” helse og gratis ditten og datten, jo mer tiltrekker vi typen innvandrere som vil ta men ikke gi, og desto mer skeptiske blir vi nødvendigvis i adgangskontrollen inn i rikmannsklubben. Skepsisen ernærer rasisme og fremmedfrykt, som også går utover andre typer innvandring.

For hva slags innvandrer vil komme hit om velferdsstaten ikke fantes? Det er de som ser muligheten til å skape verdier. De er ikke her for frynsegodene (som da ikke finnes lenger), men for å realisere sitt eget potensiale, som vi andre også tjener på. Uten velferdsstaten kunne vi lagt ned grensene (=gjerdene), som jo ble reist for å beskytte rikmannsklubben i utgangspunktet. 

Vi er verre enn selv de verst tenkelige inngjerdete samfunnene i et fritt samfunn. Det er en ting å holde mennesker utenfor en klubb med tanke på rett på å bo der. Men, det er en forkastelighet av en helt annen størrelsesorden å blokkere fattige utenfor fra til og med å selge sine tjenester og produkter til medlemmer av rikmannsklubben.

Det er vanskelig å se for seg en rikmannsklubb, i et fritt samfunn, hvor medlemmene må kjøpe dyre tjenester av andre rikmenn i klubben, mens fattige utenfor mister muligheten til å leve av å selge sine tjenester til de innenfor. Dette er en veldig dårlig deal for begge parter. Dyrere produkter for den ene parten, og mindre lønn for den andre. Usannsynlig at man får slike ordninger i et fritt samfunn.

Men sånn er det i rikmannsklubben Norge. De fattige utenfor Norge er ikke bare nektet adgang i utgangspunktet, men de kan heller ikke selge sine tjenester her, uten at de blir fordyret av toller, importvern, og ting som 200-kr grensen. Proteksjonisme er noe av det mest uetiske som finnes. 

Hvis man ærlig og oppriktig er imot inngjerdete samfunn, så må man være imot velferdsstaten. Fjern gjerdene. Legg ned grensene. For staten Norge er en inngjerdet rikmannsklubb. Jeg er derfor nysgjerrig på hvordan noen kan være imot inngjerdete samfunn, men samtidig være for velferdsstaten, uten å motsi seg selv. 

---