I går leste jeg at vi går tom for sjokolade. Tidligere har jeg hørt at vi går tom for fosfor, som brukes for produksjon av mat, og at vi alle derfor kommer til å sulte ihjel om litt. At vi kommer til å gå tom for olje “om noen år” har vi hørt om og om igjen i over hundre år. Sånne spådommer tar som oftest feil, og det er noen få enkle grunner til dette som går igjen. 

Du har 10 brødskiver, og du spiser 1 om dagen. Når går du tom? Jo, om ti dager. Det var jo ikke så vanskelig? Tankerekken er ikke så mye vanskeligere når forskere spår dommedag for en eller annen ressurs. 

Hvor mye har vi av ressursen per idag? Hvor mye bruker hele verden hvert år? Simsalabim og vips: Om ørten år er vi tomme. Yikes!

Hva kan muligens være galt med en så enkel og rett fram tankerekke? Tungt utdannede forskere kan da knapt ha gjort noen feil i et så enkelt regnestykke?

Joda. 

Først. Hva er det som menes med “hvor mye vi har”? 

Man skulle kanskje tro at det var den totale mengden av en ressurs som eksisterte på jordkloden i det hele tatt. Det var i hvert fall mitt inntrykk, før jeg leste analysene. Men det er feil.

I de analysene jeg har lest så er denne mengden definert som “den mengden av de kjente reservene som er gunstig å ekstrahere gitt dagens priser og profittmarginer.” 

Det betyr at vi først går utifra den mengden vi i det hele tatt vet eksisterer og hvor den eksisterer. Så begrenser vi oss til den andelen det går an å tjene penger idag på at vi henter ut. Hvis prisene på ressursen dobler seg, for eksempel, blir denne mengden enkelt sagt dobbelt så stor. 

Så her var det altså flere jokere. For, kjenner vi til alle steder på kloden med forekomster av en gitt ressurs? Kloden er svær, og det meste gjenstår å utforskes.

Hva med priser og profittmarginer? Er det slik at disse er konstante helt opp til vi går tom, slik analysene ofte forutsetter? Aldri. Helt alminnelig supply & demand tilsier at prisene går opp ettersom vi tømmes for mengden som allerede er ekstrahert. Som vi så over, så har dette en direkte innvirkning på mengden som nå blir gunstig å ekstrahere. Den øker.

Hva med forbruk? Er forbruket vårt av en ressurs konstant helt opp til vi går tom, slik analysene ofte forutsetter? Aldri. Når noe blir dyrt, forbruker vi mindre av det, og ser etter alternativer. Forbruket går ned ettersom prisene går opp. Helt ukontroversielt, mainstream økonomi. 

Og du ser det kanskje i hverdagen også: De første 9 tiendedeler av tannkremen brukes opp relativt fort i forhold til den siste tiendedelen. Den var ofte mye lenger. Når vi ser at noe er knapt, så modererer vi bruken vår. 

Det er enkelt å se at tannkremen holder på å gå tom, men hvordan ser vi at olje, sjokolade eller fosfor holder på å gå tomt? Priser. Høyere priser forteller samfunnet at 1) nå er det lite igjen, 2) vi må investere i produksjon. Jeg beskrev situasjonen slik for sjokolade på tråden til ei venninne på facebook:

Når det blir mindre tilgjengelig sjokolade går først og fremst prisen opp. Når sjokolade blir dyrere vil vi bruke mindre, og derfor vil hastigheten vi bruker opp sjokolade på gå kraftig ned. Hele veien går prisene fortsatt opp. 

Når prisene går opp blir det mer å tjene på å selge sjokolade. Da blir det mer attraktivt å investere i å gro og produsere sjokolade. Derfor vil produksjonen av sjokolade over tid øke. Snart har vi mer sjokolade enn noensinne, og prisene har falt betraktelig. 

Spådommer om at vi kommer til å gå tomt for X forutsetter ofte at vi kommer til å bruke like mye av X helt opp til det går tomt, og at prisene på X vil holde seg like lave som nå. Sånn fungerer ikke verden, heldigvis, og spådommer som dette slår derfor feil nesten hver eneste gang. 

Moralen? Spis så mye sjokolade du har råd til, uten dårlig samvittighet

Det er ikke rart at spådommer om at noe ikke er bærekraftig oftest tar feil, når de begynner med virkelighetsfjerne forutsetninger, og premisser som går på akkord med helt grunnleggende økonomisk lære. Med slike antagelser kan man faktisk uten vansker erklære alt som «ikke bærekraftig». 

Dessverre tror jeg vi aldri vil gå tom for slike spådommer, de er tross alt veldig billige og profitable å produsere. Spesielt de som ønsker å “redde verden” har sterke insentiver for å misbruke begrepet bærekraftighet. Hvis de kan erklære bruken av en viss ressurs for ikke bærekraftig, kan de i større grad rettferdiggjøre sin inngripen i våre liv. 

Videoen under illustrerer diskusjonen vår på en veldig fin måte. Begrepet ressurs er også noe det er viktig å forstå korrekt, men som veldig mange ikke forstår i det hele tatt, selv om de er bombesikre på at de gjør det. Ressurs er jo tross alt et helt dagligdags ord, som vi alle er vant med å bruke, så hvordan kan man ikke vite hva det betyr? 

Det er lett å «forsnakke» seg og si at olje, for eksempel, er en ressurs. Men olje har vi visst om i over 4000 år. Før i tiden gikk verdien på eiendommen din ned hvis denne mørkegule/svarte guggen ble oppdaget på den. Men nå har denne guggen fått status som det «sorte gullet.» Hva har skjedd? 

Det som ikke har skjedd er endringer i oljen. Oljen er fortsatt olje. De fysiske egenskapene er de samme. Å knytte egenskapen som “ressurs” opp mot det fysiske stoffet forklarer ingenting. For å forstå hva som har skjedd, anbefaler jeg denne lille artikkelen, “Understanding Resources”. 

Les også:
The World‘s Resources Aren‘t Running Out

---