Er det dyrt fordi vi er flinke?

Det korte svaret er at det er dyrt i Norge fordi vi er så flinke“, skriver SSB. Jasså?

Anton lager 100 boller/time og hver koster han 8 kr å lage. Hans pris er 10kr/bolle. Tine, derimot, lager 200 boller/time, bruker 4 kr på å lage hver, og selger dem til 8 kr. Hu tjener 4 kr per stykk. Hvem er flinkest til å lage boller? Tine, selvfølgelig.

Fordi Tine er flinkere enn Anton, får hun også til å selge boller billigere enn han, og samtidig tjene mer enn han. Når vi er flinke til å produsere noe, produserer vi det billigere enn de som ikke er like flinke. Du trenger ingen PhD i økonomi for å forstå dette. Men hvis du uheldigvis allerede har PhD, så forstår du kanskje ingenting av dette.

Det er kanskje derfor denne PhDen konkluderer med at ting er så dyrt i Norge fordi vi er flinke. Det gir _ingen_ mening. Han argumenterer med at vi investerer i maskiner, og at dette, blant annet, må dekkes av høyere priser. Uff. Hele poenget med å investere i maskiner er for å kunne produsere _billigere_ per stykk. Billigere pris er ment å øke salgsvolumet, og det er salgspris ganger salgsvolumet, den totale inntekten, som er ment å dekke kostnaden for maskiner. La oss ta et eksempel.

Jeg begynner med 10 ansatte som totalt lager 1000 boller om dagen. Hver måned lønner jeg dem til sammen 300’000 kroner, for totalt 30’000 boller. Jeg _må_ selge bollene for minst 10 kr stykket, _bare_ for å gå i null. Da har jeg selv ingen lønn. Jeg selger dem for 20 kr stykket. Dyre boller. Profitten min er 300’000 kr.

Så ser jeg at det finnes en maskin som kan lage 10’000 boller om dagen. Den koster en 1 million kroner, hvilket jeg ikke har. Men jeg kan ta et lån, og betale 90’000 kr i måneden til en bank. Renten er da på 8%.

Jeg kjøper maskinen og beholder 2 av mine ansatte til drift og vedlikehold av maskinen. Nå har jeg to ansatte til 60’000kr per måned. Lønn pluss banklån blir 150’000 kr per måned, ned fra 300’000 kr. Hva kan jeg selge bollene mine for nå?

Jo, 300’000 boller i måneden koster 150’000 kr å lage. Da kan jeg selge dem for 2 kr stykket for å gå i null. Jeg selger dem for 5 kr stykket, og tjener 3 kr per stykk. Profitten min er nå 900’000 kr. Det tredobbelte fra istad.

Dette enkle eksempelet viser at investeringer i maskin er ment å både senke prisene til fordel for kundene, såvelsom å øke profitten til investoren. Det er et symbiotisk forhold. Kapitalisten har _ikke_ blitt rikere på bekostningen av de fattige, tvert imot, de fattige har blitt rikere på grunn av kapitalisten.

De har nå 15 kroner til overs for hver bolle de istad måtte kjøpe til 20 kr. 15 kroner de kan bruke på helse, skole og moro. Når gjelden på maskinen er nedbetalt, vil det koste enda mindre å lage boller, og da kan prisen senkes ytterligere og profitten økes enda mer. Vinn-vinn.

Så, nei, ting er ikke dyrt fordi vi er flinke. Ting er dyrt når vi _ikke_ er flinke. Ting er dyrt fordi staten printer penger uten reell verdi. Hvis mengden boller holdes konstant, og det printes flere penger, da er det flere penger som jakter på den samme mengden boller, og pengene blir derfor verdt mindre. Prisene vil gå opp.

Når mengden penger holdes konstant, og vi produserer flere boller, er det flere boller som jakter på den samme mengden penger, og bollene blir derfor verdt mindre. Prisene vil falle. Boller blir billigere. Er ikke vanskeligere enn dette, med mindre du har en PhD da. Da er alt motsatt, bakvendt og opp-ned. Er det virkelig meningen at vi dødelige skal forstå samfunnet når ekspertene våre tar til de grader feil?

Hva er problemet med inflasjon?

Problemet med inflasjon er større enn ‘stakkars meg, hundrelappen min er verdt 98 kr om et år.’

Det reelle problemet med inflasjon er at det skaper forstyrrelser i prissignalet som styrer samfunnets forbruk og produksjon av varer og goder over tid.

‘Normalt’, uten statlig innlanding, vil folks bruk av penger påvirke renten bankene kan sette på utlån til entreprenører. Når folk bruker masse penger og sparer lite, vil renten som entreprenører må betale gå opp. Når folk sparer og er sparsomme, vil de legge mer i sparekontoen, banken vil ha mer penger å låne ut, og rentene som entreprenørene må betale går ned.

Bankens utlånsrente har stor innvirkning på hvor mye og hva entreprenører låner penger til. Lav rente muliggjør store lån over en lang periode til prosjekter som vil fullføres om fem, ti, femten år. Bygge et stort kjøpesenter for eksempel, et gigantisk cruiseskip etc. Ting som tar tid. Lav rente gjør også at det er billigere å satse på mer risikable prosjekter, sånn at flere risikable prosjekter settes i gang når renten er lav. En vedvarende lav rente inntil prosjektet er ferdigstilt betyr at folk har fortsatt å spare og være sparsomme. Når prosjektet er ferdigstilt, har folk penger til å kjøpe varer på et kjøpesenter, eller billetter til et cruiseskip etc. 

Når folk begynner å bruke masse penger på de ferdigstilte prosjektene, vil de spare mindre, og bankene vil ha mindre å låne ut, og rentene går opp. Høye renter gjør det dyrere å starte store prosjekter som tar tid, og risikable prosjekter blir enda farligere å starte. Det er kjempebra. En høy rente betyr at ‘hør, folk bruker opp pengene sine idag, og vil ikke ha penger til å kjøpe dine produkter når du er ferdig med ditt prosjekt’. 

Dette viser at renter, som er ‘prisen på penger’, koordinerer ressursbruk over tid. Men hva har dette med inflasjon å gjøre?

Inflasjon er påkjenningen staten utsetter denne koordineringen for. Når staten printer penger, vil penger sakte forringes. Penger på mandag er mindre verdt på fredag. Det verste eksempelet på inflasjon (husker ikke landet men det var ikke Zimbabwe), var en dobling av prisene hver 9. time (!!!). Prisene i Norge er ment å doble seg hvert 30. år, tror jeg. Usikker, men noe sånt.

Hvilken innvirkning har inflasjon på denne koordineringen?
Jo, folk bruker opp penger istedetfor å spare. De setter mindre i banken. Faktisk, så er det flere norske økonomer som advarer folk å spare i banken, og heller satse på akjemarkeder og fond. Slik risikabel oppførsel er enda en konsekvens av inflasjon. Det lønner seg mindre å spare, og da sparer folk mindre. Bankene har mindre å låne, så de skrur opp renten tilsvarende. Entreprenører får det korrekte signalet om at folk bruker penger idag, så ikke begynn på noe nå for å tjene penger imorgen. Renten vil absorbere mye av effektene til inflasjonen. Men det vil gå utover produksjon av varer og goder. Da blir det ikke mye skatt på han Stat etterhvert.

Derfor tar Staten kontroll over renten også, med den såkalte ‘styringsrenten’. Da bestemmer staten hva renten skal være, ut av det blå egentlig. De kan enten sette den for lavt eller for høyt. Hvis de setter den ‘riktig’ (hvilket er umulig å vite), så har de satt den til hva koordineringsprossessen ville satt den til uansett. Men det er jo nettopp fordi de ønsker å unngå den riktige renten at de har tatt styringa selv. Så, enten for lavt, eller for høyt. Hva er effektene?

Vel, setter de den for høyt blir problemene tydelige idag. Vi vil begynne å gå tom for ting. Bakeren som opplever økt pågang på grunn av inflasjons-drevne kunder, vil ønske å ekspandere, som er et relativt kortsiktig prosjekt. Kanskje han bare trenger en ekstra ovn for å bake flere brød. Det er ikke vanlig at foretak har midler til slike oppgraderinger på bok. De må ta lån. 

Men akkurat nå er renten høy, og bakeren er usikker på om det er verdt det å ta et lån. Det er jo dyrt. Flere og flere bakere vil ikke kunne ta lån på grunn av den økte renta. Mindre produksjon av brød, relativt til etterspørsel, vil si at prisene øker enda mer. Når prisene øker vil folk bruke enda mere penger, bankene har enda mindre, renta går enda mer opp, enda færre bakere kjøper ekstra ovn. En ond, ond, spiral er igang. 

Her er der verdt å observer en viktig forskjell. Vanligvis, hvis folk kjøper mer brød, så vil også prisene gå opp og bakeren vil tenke seg å ekspandere. Nå har han både ekstra profitt og lave renter. Rentene er lave fordi kundene bruker mer penger på en spesifikk ting, brød. Da unnlater de følgelig å kjøpe andre ting, og sparer, slik at renten blir lav.

Dersom bruken av penger ikke er motivert av behovet for et bestemt produkt, men at det er pengene i seg selv som forringes, og at det er pengene i seg selv som små brukes opp før de er verdt mindre, da kjøper vi både mer brød _og_ flere andre ting. Derfor er renten høy her, og lav istad.

Vi kan forstå at staten ønsker å unngå å sette renten for høyt. Det er krise for alle parter. Så de overkompenserer og setter den alltid for lavt, kanskje bare litt for lavt eller veldig, veldig for lavt. Å sette den fiktivt lavt er iallefall hele poenget med å ta over renten, for å stimulere økonomien.Hva skjer da?

Vel, igjen, koordineringssvikt. Folk bruker fortsatt opp mer penger enn fornuftig på grunn av inflasjon. Men, renten fanger ikke lenger opp dette. Den er nå prisfiksert av staten. Hvis renten egentlig burde være 5%, men istedet er satt til 2%, hva skjer da? Jo, signalet til entreprenørene er ‘nå er folk sparsomme, start et prosjekt’, istedetfor ‘nå er folk shoppeglade, vent med prosjektet’. De får nøyaktig motsatt signal enn det som er situasjonen. 

Så de tar ‘falskt’ billige lån, begynner store, risikable prosjekter, som ferdigstilles først når folk har brukt ‘alle’ pengene sine. Slik begynner en ‘boble’. Masse økonomisk aktivitet på falske premisser. Bobler sprekker når det viser seg at ingen har råd til å gå på noe Cruise, fordi pengene er brukt opp. Da går Cruiseselskapet konkurs. 

Når dette skjer systemisk med massevis av selskaper, da sier vi at økonomien har kollapset. Hva gjør man da? Jo, som Paul Krugman foreslo, “let’s replace the dot-com bubble with a housing bubble” (sitat fra minnet). He said it, årevis før boligmarkedet kræsjet i 2008. Coincidence? Me thinks not.

Den keynesianske teorien som gjennomsyrer alle staters sinn, sier nettoppp at det er om å gjøre å blåse boblen. Det er ingen grunn til at den må sprekke, sier de. Lol. Sprekker den, så blås opp en ny. Skyld på de grådige kapitalistene. 

Inflasjon og prisfiksing av renten er enormt belastende for samfunnet fordi det uunngåelig fører til koordinasjonssvikt mellom forbruk og produksjon over tid, som manifesterer seg som bobler som blåses opp og sprekker. Da går folk arbeidsløse, de blir gjeldsslaver og helsa går deretter. 

Alt dette, fordi vi tillater staten å forfalske penger. 

Én ting er verdt å stusse over. Hvordan klarer egentlig staten og bankene å holde renten nede? Hvis lav rente er tegn på mye penger i banken, og høy rente er tegn på lite penger i banken, hvordan klarer de i det siste tilfellet å holde den lav likevel? 

Du gjettet det: De finner opp penger fra løse luften. I shit you not. Bank of England har laget en artikkel om nettopp dette. Og jeg siterer (mine uthevninger):

“In the modern economy, most money takes the form of bank deposits. But how those bank deposits are created is often misunderstood: the principal way is through commercial banks making loans. 

Whenever a bank makes a loan, it simultaneously creates a matching deposit in the borrower’s bank account, _THEREBY CREATING NEW MONEY_.

The reality of how money is created today differs from the description found in some economics textbooks:

• Rather than banks receiving deposits when households save and then lending them out, bank lending creates deposits.”


~http://www.bankofengland.co.uk/publications/Documents/quarterlybulletin/2014/qb14q1prereleasemoneyintro.pdf

Jupp, sykt hva? De kan bare finne opp penger. De kunne aldri ha ‘funnet opp’ gull. Det betyr noe.

Videre skriver Bank of England:

“This article explains how, rather than banks lending out deposits that are placed with them, the act of lending creates deposits — the reverse of the sequence typically described in textbooks.”

Dette er de samme tekstbøkene dagens økonomer har lest seg på. Ikke rart de ikke forstår hva som foregår. De er astrologer som later som de er astronomer, og publikum har storsett ikke oversikt over forskjellen.

Lovfestet rett til x er ikke en garanti om x

Det er viktig å gjøre forskjell på ‘lovfestet rett til x’ og ‘garanti om x’.

Lovfestet rett til skole kan bety klasseromsstørrelser på 30+ elever. Selv de beste lærerne vil si at de har kapasitet til å undervise ~15 stykker. Selv om resten av elevene har fått ‘sin rett’ av Staten, så får de fint lite undervisning likevel. Dette fordi undervisning er en begrenset mengde, slik som det er begrenset med mat og mobiler.

most-economic-fallacies-device-from-the-tendency-to-assume-that-there-is-a-fixed-pie-that-one-party-can-gain-only-at-the-expense-of-another

Vi kan lovfeste at alle skal ha en mobil, men har vi da skapt flere mobiler ved skrive ord på papir? Kan flere mennesker nå ringe og tekste? Nei, dette beror på at vi faktisk produserer flere mobiler. Hvis det finnes 100 lærere som kan undervise 1500 elever, har vi skapt mer undervisning når vi lovfester at også de 1500 andre barna uten skoleplass også nå skal få sitte i de samme klasserommene? Nei.

Hvis vi privatiserte skolene våre, ville kanskje 15 elever bli kastet ut av et klasserom hvor det var 30. Kapitalisme, vil noen si, har skapt et problem hvor noen ikke får undervisning. Men kapitalisme har ikke skapt problemet, det har avslørt problemet.

De 15 elevene som ble kastet fikk ikke noe særlig undervisning i klasserommet til å begynne med. Men da var problemet skjult, behovet var maskert, og det var vanskelig å se hvem som fikk og ikke fikk undervisning. Kapitalismen har bare tydeliggjort hva som egentlig foregår. Ikke skyt sendebudet, heter det. Hvorfor skyter folk stadig kapitalismen da? Vi må lære å se forskjell på hva som avslører og hva som skaper et problem.

Når det er tydelig at femten stykker har behov for undervisning, vil også entreprenører reise seg og forsyne dem med dette så godt det går an, fremt staten ikke spenner bein på dem ved å kreve et dusin unødvendige ped-fag. Istedet for 100 entreprenører som vil levere undervisning, får du da kanskje 10, de 10 som gidder å kaste bort tida si på ped-fag for å kunne undervise. Alt i alt betyr dette mindre tilbud til de som behøver undervisning. Samtidig betyr at 90 arbeidsdyktige går glipp av en potensiell inntektskilde. Både eleven og entreprenøren har det verre.

Samme mekanismene som dette gjelder for helse og medisin. Helsetjenester er en begrenset mengde. Vi har ikke skapt flere leger ved å lovfeste rett til helsehjelp. Du kan fint stå i helsekø så lenge at du dør før du får møtt legen, men Staten har fortsatt oppfylt sin ‘plikt’ til deg. Joda, du har krav på lege innen en viss tid etter at du har blitt erklært som kvalifisert. Men gjett hva? Staten bare venter med å erklære deg kvalifisert. De utsetter og utsetter saksbehandlingen din så du aldri blir kvalifisert i utgangspunktet. Vi har en begrenset mengde, og ’somethings gotta give’. Løsning er å skape flere leger, ikke lover, hvis folk faktisk skal få helsehjelp.

Men staten begrenser mengden leger ved å kreve at alle leger skal ha de samme seks årene på baken. Mye forskning viser at man kutte tiden det tar å lage en lege med minst en tredjedel. Det betyr at _du_ trenger å vente mindre før du kan se en lege. Flere leger vil det også føre til, og da faller alltid prisene. Helse blir billigere.

I et fritt marked ville entreprenører nettopp forsøke slike utdanningsløp, og erfaring og empiri ville ha viset hvilken utdanning som var best. Men nå kan ikke entreprenørene innovere noe som helst, fordi gamlingene styrer alt. De liker ting slik de er de.

En lovfestet rett er ingen garanti. Det finnes ingen garantier. Heller ikke det frie markedet kan garantere deg noe som helst. Men, hvor staten bare kan skrive ord på papir og tvinge alle til å ta en mindre skive av den samme kaken, så kan markedet faktisk gjøre kaken fysisk større. Litt av noe stort er ofte større enn stort av noe lite.

Rettigheter, krav og privilegier – hva er den praktiske forskjellen?

Har man rett på vann?

Eller har man krav på vann?

Eller, er vann kanskje et privilegium?

Hva er forskjellen?

For meg virker det som at rett ofte brukes om ting og tjenester som egentlig er krav og privilegier. Vi sier at noen har rett på parkeringsplass, mens andre har rett på PC under eksamen. Jeg vil påstå at det første er et krav, mens det andre er et privilegium. Men er det noe vits i å skille mellom rett, krav og privilegium?

Ja, det er veldig viktig, og her hvorfor: Det er helt avgjørende for hvordan du forholder deg til andre mennesker. Uten en praktisk anvendbar forståelse risikerer du å behandle mennesker dårlig.

Vi skal ikke inn på noen innviklet teoretisk og filosofisk søken etter de korrekte definisjonene. La det være nok med en praktisk brukbar forståelse, som du kan benytte i hverdagen din. Derfor skal jeg ikke utlede definisjonene, men heller bare presentere dem, og vise at det er bedre å bruke dem enn å la vær.

Rettigheter. Du har rett på det du har fra før av. Altså, du har rett på ditt liv. Du har rett på din kropp. Du har rett på å vie livet ditt, og bruke kroppen din, til det du ønsker. Andres rett på deres liv og deres kropper avgrenser naturlig handlingsrommet ditt. Dette fordi du ikke har rett på andres liv, eller andres kropper, og de har ikke rett på ditt liv eller din kropp.

Du kan følgelig ikke ha rett på ting og tjenester som legger beslag på andres liv og kropper, uten deres samtykke. Til gjengjeld kan de ikke ha rett på ting og tjenester som legger beslag på ditt liv og din kropp, uten ditt samtykke.

Jeg har for eksempel ikke rett på noen andres blod, uansett hvor sårt jeg behøver det. Folk flest har noen få desiliter blod til overs. Det er likevel ikke greit for meg, enten selv eller å delegere til mine utallige fettere, å tvinge noen til en blodtransfusjon, selv om de har mindre behov for blodet enn meg.

Jeg kan si til mitt forsvar at for de som ble fratatt en liten mengde blod så var dette nærmest en ubetydelig ulempe sammenlignet med fordelen for meg av å overleve. Altså, for den som er rik på blod er 500ml ingenting, men for den som er blodfattig, så er det livsviktig at de får dette. Derfor burde vi kunne ta, med tvang om nødvendig, blod fra de som har litt ekstra.

Hvilke tanker skal vi gjøres oss om dette forsvaret?

Ville du godtatt det hvis jeg tvang meg til blodet ditt?

De fleste har en magefølse, en intuisjon, som sier at det er noe galt med dette forsvaret. Det er noe galt. Ved å ta blod fra noen andre, med tvang, sier jeg at jeg har mer rett på andres kropper enn dem selv. Dette bryter med at folk har rett på det de har fra før av. Vi har rett på våre egne kropper, ikke andres.

Å bruke andre kropper uten eierens samtykke er slaveri. En slave, per definisjon, står ikke fri til å bruke sin kropp slik han selv vil. Hvorvidt vi utvinner arbeidskraft eller blod fra noen andres kropper er uvesentlig. Det er fortsatt slaveri, såfremt det benyttes tvang.

Krav. Rettigheter er nødvendige, men ikke nok. Med et liv og en kropp så har du flere behov som må tilfredstilles. Du trenger i det minste mat og drikke. Likevel har du ikke rett på mat og drikke, men du har rett på å bruke kroppen din til å skaffe deg næring.

Du kan selge din arbeidskraft i bytte mot kost og losji. Da har du en kontrakt med kunden som kjøper din arbeidskraft, altså, arbeidsgiveren din. Ifølge kontrakten, har du nå et krav på mat og drikke. Du kan kreve alt som står skrevet i denne kontrakten. Dermed er krav et forhold mellom to frivillige parter, mens rettigheter er noe iboende i hvert individ.

Arbeidsgiveren har følgelig krav til deg også. Han har krav til at du gjør den jobben du lovet. Det kan være å lage fuglekasser, gensere, eller noe annet. Dette er produktet du solgte, og sjefen din kan kreve at du leverer. Ellers kan han si opp avtalen og kreve kompensasjon. Han har, merk, ikke rett på ditt arbeid. Det ville igjen innebært at han hadde mer rett på din kropp enn du selv.

I arbeidsavtalen kan det stå at du har lov til å bruke arbeidsplassens fasiliteter til egne prosjekter uten arbeidstiden din. Kanskje har du lyst å bruke verkstedet til å lag en hylle til deg selv for hjemmet. Da har du forhandlet deg frem til et krav, men du har ingen rett på verkstedet.

Den tilhører fortsatt arbeidsgiveren. Han kan når som helst, per vilkår i kontrakten mellom dere, si opp avtalen og nekte deg adgang. Du har ikke lenger krav på å jobbe der, uansett hvor kritisk dette er for ditt liv. Å forlange at noen gir deg penger for din arbeidskraft utenom en kontrakt, er som å forlange at noen gir deg sitt blod uten deres samtykke.

I oppsummering er krav noe som oppstår i en kontrakt, skreven eller uskreven, mellom to frivillige parter.

Privilegier. Det kan hende at du har en snill arbeidsgiver. Muligens detter hu innom med en rosinbolle iblant. Kanskje har hu installert air condition i kontoret ditt, uten at det sto i kontrakten mellom deres. Slik ting, som du får av andre på deres eget initiativ, er privilegier. Skulle sjefen slutte med rosinboller og fjerne air condition maskinen, så har du ingen krav på disse, og i hvert fall ingen rett. Du står følgelig fri til å forhandle, men gitt at kontrakten ikke spesifiserer rosinboller og air condition, så står du uten både krav og rett på disse. Slik er det med privilegier.

Privilegier er dermed noe har rot i noen andre.

Kort sammenligning.

Rettigheter har opphav i hvert individ.

Krav har opphav i en kontrakt mellom to frivillige individer.

Privilegier har opphav i en tredjeparts frivillige initiativ.

Rettighetene våre er få, men vide. Du har rett på livet ditt. Du har rett på kroppen din. Og, du har rett på det du tilegner deg som eiendom ved å bruke kroppen din. Hvordan man kan ‘eie’ noe er en svært spennende diskusjon, men som ikke hører til i dette innlegget, dessverre. Nest gang.

Hva som får status som krav eller privilegium er vekslende. Hvis du klarer å forhandle deg til air condition og ergonomisk stol, vel, da har du et krav. Ellers er det opptil sjefen din å tilby deg dette, og da er det et privilegium.

Hva så?

Vi er velsignet med så utrolig mye idag. Spesielt i Norge. Det er viktig at vi har god kontroll på hva vi har som er en rett, et krav og et privilegium, hvis vi skal ta vare på det.

Handlinger som kan være etiske og hensiktsmessige når det gjelder rettigheter, er ikke nødvendigvis verken etiske eller hensiktsmessige når det er gjelder krav og privilegier. Derfor er det viktig å vite forskjellen.

Jeg og du kan drepe noen for det vi har rett på, nemlig liv, kropp og eiendom. Det anses ofte som selvforsvar. Hvis noen prøver å drepe meg, kidnappe meg, eller ta MacBooken min, da blir det bråk. I disse tilfellene blir min bruk av vold legitim.

I de tilfellene et krav gjør at noe blir min eiendom, så har jeg også rett til å bruke vold (i verste fall) til å få det som er mitt. Hvis betalingen for mitt arbeide var et maleri, for eksempel, så tilhører maleriet nå meg etter fullført arbeid. Hvis arbeidsgiveren nekter meg denne, så er det som om han har stjålet maleriet fra meg.

Men, hvis betalingen min var en massasje fra arbeidsgiveren, så har jeg ytterst begrensede muligheter til å legitimt bruke vold til å tvinge arbeidsgiveren til å gi meg en massje. Hans rett på sin kropp trumfer kravet jeg har på at hans skal bruke sin kropp til å massere meg. Jeg har heller ikke rett på kompensasjon, men jeg kan kreve det likevel.

Da får man finne ut av det på andre måter. Kanskje nøyer jeg meg med en splitter ny klokke istedet? I verste fall kan jeg risikere å stå uten både massasje og kompensasjon, og det er ikke mye å gjøre med det, annet enn å være var på å handle med vedkommende igjen og advare andre. Under ingen omstendigheter får jeg ty til vold for anskaffe den massasjen. Det ville vært slaveri.

Det er derimot ikke legitimt å bruke vold for å få privilegier. Aldri. Ever. Uansett hvor glad du er i rosinboller. Ethvert slikt forsøk vil være å erklære at du eier andres kropper mer enn dem selv. Det gjør du ikke. Hvorvidt noen kan frivillig selge kroppen sin, dog, er en interessant problemstilling, men, igjen, ikke for nå.

Hva med vann? 

Vann er ikke en rett, og bør ikke erklæres en menneskerett. Du har ikke rett på vannflaskene på Rema uansett hvor dehydrert du er. Det betyr ikke at Rema ikke kan donere en til deg, eller låne deg penger til å kjøpe en og la deg betale tilbake senere.

Du kan fint ta imot vannflasker gratis, men da er det et privilegium, og ikke en rett eller et krav. Hvis du kjøper vannflasken, derimot, så har du en rett på vannflaska fordi det nå er din eiendom. Men du har fortsatt ingen generell rett på vann.

Gråsoner?

Forskjellen mellom rett og krav kan bli utydelige, spesielt når det gjelder eierskifte. I de tilfeller hvor du kjøper noe, har gjenstanden skiftet eier fra butikk til deg. Gjenstanden har du nå like mye rett på som ditt eget liv og din kropp. Du kan fint banke driten ut av selgeren, hvis han nekter deg varen etter betaling, for å si det mildt. Det er ikke dermed sagt dette er hva du bør prøve først.

Men, kan du banke driten ut av arbeidsgiveren din hvis han nekter deg aircondition, til tross for at det er kontraktfestet at rommet skal ha aircondition?

Nei, fordi air condition maskinen har ikke endret eier. Det er fortsatt arbeidsgiveren som eier denne. Du kan ikke ta den fra arbeidsgiveren din og sette den opp selv. Det som er kontraktfestet er ikke maskinen, men ‘at rommet er air conditioned’.

Det innebærer at sjefen din har lovet deg å sette opp air condition. Han må handle med sin kropp for å gjøre dette. Du har, som du nå forstår, ingen rett på hans kropp. Derfor kan du ikke ty til voldelige handlinger for å få air condition, uten at det nødvendigvis gjør arbeidsgiveren din til din slave under episoden.

Rett skal være rett

For å pirke så det suser, la oss ta eksempelet på ‘mat og drikke’ fra tidligere. Jeg sa at du hadde et krav. Hvorfor ikke en rett?

Et krav impliserer at maten og drikken ble levert som en tjeneste. Noen lagde frokost, lunsj og middag til deg med sine kropper. Kropper som du fortsatt ikke eier. Du har derfor ikke rett på ‘mat og drikke’, men et krav. Det kan være lurt å bli enige om kompensasjon når krav opprettes i en kontrakt.

Hvis avtalen derimot var en pose med grønnsaker, kjøttdeig og cola – en ting, da har du en rett. I det kontraktens vilkår er oppfylt fra din side er du straks eier av den posen, gitt at den ‘ligger der’. Da er vi i samme situasjon som med maleriet fra tidligere. Du kan fortsatt ikke tvinge noen til å handle disse varene og putter de i en pose for deg, som du eier og kan tvinge til deg legitimt.

Må jeg huske alt det her?

Nei. En fin og kjapp test som skiller mellom rettigheter og krav/privilegier er å spørre følgende: Må noen andres kropp, eller noen andres eiendom, benyttes uten deres samtykke for at jeg skal få x?

Om så, da er x ikke noe du har rett på. Du har fortsatt muligens et krav. For å finne ut av det kan du stille et nytt spørsmål: “Ble jeg og y enige om x?”

Om så, da har du et krav på x fra y. Hvis ikke, da har du bare håpet om veldedighet, eller at du kan forhandle deg til x.

Hva sier ‘testen’ om helse og skole, da?

Verken skole eller helse er én definert ting eller tjeneste. Det er ofte mange forskjellige ting og tjenester.  Så da må vi heller spørre, har vi rett på blodprøve?

Nei. Legen må bruke sin kropp på å ta prøven, og vi bestemmer ikke hva den kroppen skal brukes til, slik at vi ikke har noen rett på legebehandling. Selv om vi ligger å blør ute på gata. Vi har ikke rett på at noen hjelper oss, men vi kan ha forventninger om dette og det er uproblematisk å motta hjelpen som kommer. Men, dette er å anse som et privilegium, med mindre du har en kontrakt med ambulansen som plukker deg opp. Da er det et krav.

Har vi rett på undervisning?

Nei. Igjen, en lærer må bruke sin egen kropp til dette, og den kan vi ikke styre. Samme situasjon som med legen.

Definisjonene dine er feil, sjekk ordboka!

Jeg har ikke brukt ordboka når jeg skrev dette. Det er lite viktig hvorvidt definisjonene min er korrekte. Det som er viktig er å belyse at det finnes minst tre klasser av goder som vi kan nyte, og at vi må forholde oss til litt forskjellige regler når vi skal tilegne oss dem.

I hovedsak er det viktig å erkjenne at noen goder er dine fra begynnelsen av, mens andre oppstår i fritt felleskap med andre, og andre der igjen har opphav i andres gavmildhet og giverglede. Uansett hvilke ord vi bruker om disse, så må vi ikke viske ut forskjellene. Da er vi straks på vei mot et lite hyggelig samfunn.

Greit, hva vil du at jeg skal gjøre med dette?

Jeg vil at du skal tenke på forskjellene mellom rettigheter, krav og privilegier neste gang det er snakk om, for eksempel, ‘rett på aborthenvisning’, ‘rett på røykepause’ etc. Del gjerne din analyse av slike saker i kommentarfeltet under. Andre kommentarer og korrektura er også velkomne, og det vil være et privilegium å lese dem :P

Hvordan autoritet fører til dobbeltmoral

Hvis naboen din forsøker å myrde sønnen sin på grunn av drøm, vil du mest sannsynlig få han innlagt. Skulle noen sympatisere med faren, så vil du oppfordre dem til å få sjekket sin mentale status. Likevel er det flere som hyller Abraham for nøyaktig det samme, og det er meningen at vi skal respektere troende som sympatiserer med han. Hva er forklaringen? Jo, Abraham og Gud er religiøse autoriteter. Det som er galt for alle oss andre å gjøre OK for dem å gjøre, fordi de har autoritet. Dessverre er denne effekten langt fra begrenset til religiøs autoritet. Politisk autoritet har samme effekt, og sansynnligvis befinner du deg i lignende situasjon som de som hyller Abrahams drapsforsøk. Her er hvordan.

Det kalles pengeforfalskning hvis jeg printer en hundrelapp. Du vil kalle meg en kriminell, og du vil ikke synes at det er rart hvis jeg fengsles. Du har mye rett. Det er galt å forfalske penger, men ikke fordi det er ulovlig, men fordi det er uetisk. Når jeg bruker min hjemmelagde hundrelapp på å kjøpe brød og pålegg, øker jeg etterspørselen etter disse varene og prisene stiger. Alle andre må betale mer for de samme varene.

Prisøkningen gjør at din hundrelapp er verdt mindre, som en direkte konsekvens av min pengeforfalskning. Dette heter inflasjon. Så ikke bare har jeg svindlet butikken, men jeg har stjålet litt av kjøpekraften til absolutt alle i felleskapet. Svindel og tyveri er uetisk, derfor er pengeforfalskning uetisk, og felleskapet bør slå ned på det på lik linje med hvis jeg hadde tatt penger ut av lommeboken din.

Men, hva hadde man kalt mine handlinger hvis jeg var en folkevalgt?

Da hadde du kalt pengeforfalskningen min å øke pengemengden. Det er akkurat samme handlingen, og effekten på deg og ditt liv er nøyaktig det samme, men det å øke pengemengden bare høres mye bedre ut enn pengeforfalskning. Istad, når jeg var simpel kriminell, ville du ha tillagt meg grådige intensjoner. Og det ville vært helt korrekt. Hvilke intensjoner tillegger du meg når jeg gjør akkurat det samme, bare som en folkevalgt? Da sier du at jeg forsøker å stimulere økonomien. Hvilke noble intensjoner!

Legg merke til alt er likt utenom én ting. Det er samme handlingen, det er samme effekten, men nå har jeg autoritet. Her det noe overtroisk som foregår. For ikke-troende er det ingen forskjell på å ofre babyer om det gjøres av en proff eller en amatør. Det blir ikke mer korn å sanke. Det blir ikke bedre vær. Det blir ikke mer økonomisk vekst. Det blir bare en dævv baby. That’s it. For den troende derimot, så er paradis på vei, og alt godt som hender tolkes som en konsekvens av babydrap. Hva om ting blir verre? Vel, da ofret du ikke nok babyer! Og hva er vel noen få babyer for felleskapets beste, for samfunnets interesser?

Hvorfor tror noen at pengeforfalskning kan stimulere økonomien?

Vel, hvis dine penger mister verdi ettersom folkevalgte printer flere hundrelapper, da er følgelig hundrelappen din verdt mer idag enn imorgen. Du bør kanskje bruke den opp idag da, tenker du, og det er også det du gjør. Det er lite vits i å spare hvis pengene mister verdi. Det er nettopp dette politikere håper på. Å stimulere økonomien betyr i praksis bare at folk skal bruke opp pengene sine fortest mulig.

Hvis politikerne ikke forfalsker penger er de redd for at du istedet begynner å spare. Uten pengeprinting vil den samme hundrelappen kjøpe mer og mer ettersom tiden går. Pengene dine øker altså i verdi, og det lønner seg å spare. Hvis du venter med å kjøpe noe nå, kan du kjøpe mer av det senere. Dette er folkevalgtes verste mareritt. De kaller det deflasjon. 

De anklager deg for å hamstre penger. Du er grådig som sparer. Du ødelegger økonomien. De tror du vil avvente med å kjøpe brød og Macbook i det uendelige, slik at forretninger mister inntektene sine og arbeidsløsheten går til værs. Alt fordi du begynte å spare litt. Det kan vi ikke ha noe av. Du tror dem. Men du ville ikke ha trodd en tyv som tok 2% av alle verdiene dine hvert år hvis han ga deg samme forklaring. Tyvens handlinger ville ha hatt samme effekt på deg og økonomien som de folkevalgtes pengeprinting, men den ene er en skurk mens den andre representerer samfunnets interesser. Eneste forskjellen er hvem som har autoritet.

Dette er selvfølgelig ikke den eneste tingen folkevalgte gjør som er nobelt når de gjør det, men galt når noen andre gjør. Til tross for at handlingen og effekten er helt lik.

Hva ville du ha kalt det hvis et kjøpesenter leide noen bøller og kastet ut gamle damer fra boligene deres og meide ned hjemmene deres for å bygge vei for kundene sine? Det er på alle måter en grovt uetisk, grådig og helt klart kriminell handling. Ville du ha unnskyldt kjøpesenteret hvis de sa at en vei ville tjene felleskapet mer enn boligen til disse damene? At veiene ville føre til inntekter til kjøpesenteret som igjen ville føre til arbeidsplasser? Du ville ikke ha godtatt disse unnskyldningene.

Men er det ikke nettopp det du gjør når du lar follkevalgte på vegne av det samme kjøpesenteret ekspropiere boligene til de samme gamle damene, meie ned deres hjem og bygge veier fordi felleskapet har mer bruk for eiendommen enn damene selv? Hvis de damene står igjen med noe land etter eksproprieringen kan staten faktisk tvinge damene til å være med på å betale for byggingen av kjøpesenteret, siden verdien på damenes tomter går opp som følge av at det bygges kjøpesenter.

Dette er som om et kjøpesenter skulle ha leid bøller, kastet ut damene, revet ned boligene, bygd veier og sendt regningen for alt arbeidet til de samme damene de kastet ut. Jeg tror ikke det finnes noen som leser dette som ville ha stått for noe slikt. Men flere av dere som leser dette synes kanskje at akkurat dette er helt greit så lenge en folkevalgt gjør det. Dette er overtro på lik linje med at babydrap er ok når det gjøres av høyprester.

Autoriteten folkevalgte har er en overtro. Alt som er galt for oss å gjøre, uetisk for oss å gjøre, er uetisk og galt for dem å gjøre.

Hvorfor er kyllinger ikke utrydningstruede?

Prøver noen å skremme deg med at vi går tom for ressurser, spør dem om kyllinger. Gir noen deg dårlig samvittighet for at papirbruken din utrydder trærne, spør dem om kyllinger. Hele verden spiste 70 millioner tonn kyllinger i året for femti år siden. Idag spiser vi 300 millioner tonn. Hvorfor i all verden er det fortsatt kyllinger igjen på denne kloden?

Hvem hjelper _egentlig_ de fattige?

http://tucker.liberty.me/2014/05/01/whathelpsthepoor/

Lavere priser gir mest til de med minst. Likevel er politikere besatt av prisvekst (= høyere priser, inflasjon), mens entreprenør grubler over hvordan de kan senke prisene og blir mer konkurransedyktige. Over kan du se prisutvikling av goder med varierende grad av politiske inngrep (=reguleringer). Jo mer Staten styrer, jo dyrere blir det, og de med lite fra før av får enda mindre. Flere vanskeligstilte gjør velgerne mer tilbøyelige til flere statlige inngrep, for hvem ellers skal hjelpe de fattige? En ond sirkel er igang: Mer Stat -> Mer fattigdom -> Flere paniske velgere -> Mer Stat -> Mer fattigdom -> Flere paniske velgere -> Mer Stat.

Dette går ikke. Vi må ut av denne sirkelen. Vi må tenke annerledes enn “staten fikser’e”. Staten fikser det ikke. Her er hva Staten kan gjøre: Skatt av inntekten til en enslig mor som knapt kan mate barna skikkelig, send pengene hennes til bønder som produser så ineffektivt at mora må betale det dobbelte, trippelte for maten til barna enn om hu kjøpte importert. Men hu kan ikke kjøpe billig importert mat på grunn av tariffer Staten har satt opp. Så det staten gjør er å tvinge fattige til å subsidiere de samme som selger dem dyre varer, samtidig som at Staten skjermer dem fra en hel verden som konkurrerer om å selge dem billigere og bedre varer. Hvordan dette er å hjelpe fattige er forbi meg. Bytt ut bønder i dette eksempelet med leger, lærere, taxisjåfører etc.. og eksempelet gjelder fortsatt.

Vil du vel de som har minst må du tenke utenom Staten. Politikere gjør vondt verre. Hver eneste gang. Når moren i eksempelet over trenger litt ekstra penger, kanskje en laptop til unga, så kan hun for eksempel bruke bilen til å kjøre folk rundt, for eksempel i helgene. Det blir fort ca en dusin tusen lapper ila et par netter. Men neida. Dette kaller politikerne for “pirat taxi”, og det er følgelig ulovlig. For å kjøre folk rundt må hun først ta kjentmannslappen, som inkluderer å pugge hundrevis av gater til tross for at vi idag har ganske bra GPS. Videre må hun ha en spesiell type bil. Bilen må ha et taksameter som kan koste titusener. Hun må ha uniform. Hun må være tilknyttet en sentral, og må betale avgifter til denne. Dere ser poenget. Sperrer på sperrer på sperrer. Den ene hindringen etter den andre. Bare for å kjøre folk rundt. Hu vil jo bare kjøpe en laptop til barna. Mora evner å bedre livet for seg og sine, men hu TVINGES til å avhenge av Staten. Prøver hu å trosse Staten for å stå på sine egne ben, da blir det nedbør av bøter og straffer og prikker og fengsel og JEEZUS fucking christ hu kjerringa skal KJENNE PÅ at hu er verdens verste menneske som våger å kjøre folk rundt. De barna skal IKKE ha en latop, hilsen han Stat.

Men hu bidrar jo ikke til felleskapet da hvis hu kjører svart, er det noen som tenker nå. MEN HVEM FAEN ER DET HU KJERRINGA KJØRER RUNDT DA OM DET IKKE ER FOLK I FELLESKAPET SOM BEHØVER Å KOMME SEG FRA ET STED TIL ET ANNET?! Det meg og deg som får billigere skyss hjem. Det er meg og deg som da har penger til overs til å bruke på helse, utdanning, reise eller hva enn. Hvordan dette ikke er å bidra til felleskapet fatter jeg ikke. Vi er så sneversynte at det å bidra til samfunnet ikke kan bety noe mindre enn å betale skatt, og det skal faen ta oss ikke bety noe mer heller.

Her er noe vi bør forstå som et samfunn: Alle som tilbyr en tjeneste, en vare, et gode eller noe annet har ALLEREDE bidratt til felleskapet. Bidraget er nettopp den tjenesten, varen eller goden de tilbyr. Når vi betaler 249 kr for en flytur, så sier vi at flyturen var verdt mer for oss enn de 249 kronene. Vi har altså profittert (oi der var et stygt ord) på de 249 kronene. Flyselskapet på sin side har profittert fordi de verdsetter våre 249 kroner mer enn seteplassen på flyet. BEGGE parter har profittert. Og begge har, fra hvert sitt ståsted, profittert mer enn den andre. La det synke inn litt. … Hva faen vi da mener med at Bjørn Kjos bør gi tilbake til samfunnet aner ikke jeg. Kanskje vi skal begynne med å gi litt tilbake av flyturen vår? Hva enn det betyr. Så får vi snakke om Kjos etterpå. Den mannen har gjort mer for oss enn Jesus. Var ikke Jesus som sendte prisen på en flybillett fra 50’000 kr til 500 kr, sånn at de med mindre kunne jobbe og reise billigere og lengre og skape et godt liv for seg selv.

Staten funker ikke. Ikke for meg, ikke for deg, og ikke for de med minst. Om den funker, så funker den for de med mest, for de som kan kjøpe mer politikk enn oss andre, for de som har råd til å ansette lobbyister til å skrive lover og reguleringer i våre folkevalgtes navn. Staten funker for de store selskapene som betaler politikere til å lage strenge miljøreguleringer for nye selskaper, mens eksisterende selskaper får holde på stortsett på samme måte. Miljøaktivister jubler, men lite vet de at det er konkurranse som senker forurensing på den beste og mest balanserte måten. Løsningen på kjøp og salg av politikk er IKKE færre rike, men færre politikere, en mindre Stat og helst en nedlagt Stat. Seriøst, la oss slutte å se til Staten for løsninger.

Hvis du vil ha noe gjort, gjør det selv, heter det. Det gjelder også for oss som samfunn. Samfunnet må løse sine utfordringer selv, og ikke ty til Staten for hver eneste ting. Til tross for potensielt 20 år med gratis utdanning, sliter de fleste av oss med å forklare forskjellen mellom Staten og Samfunnet. _Samfunnsfagslærere_ jeg har snakket med klarer ikke å forklare forskjellen! Jesus. Fuck. Hvordan vi da skal klare å tenke utenfor denne boksen kalt Staten vet jeg ikke. Men at det er nettopp det vi må gjøre er innlysende. Neste gang du ser et problem i samfunnet som må løses, spør heller “Hvordan kan dette løses uten en eneste jævla politiker?”. Tror det er en fair start.

Charlie Days skoleavslutningstale

Charlie Day er en av mine favoritter. Kanskje skuespilleren jeg har mest sans for, og som har min type humor. Ikke bare er han morsom, som alle Sunny fans kan bekrefte, men i videoen under viser han en vis og dyp side av seg selv. Han er en realist. Graden din gir deg en ingenting, sier han. Han er en romantiker. Ta risikoen, sier han. Ikke vent på mulighetene, sier Day, skap dem selv. Charlie. Er. Best :) #manCrush

Nyt talen!

Flere gullkorn fra Day:

Haha, jeg dævver… :)

Bloggurat

Privatisering av Georgias helsevesen ga enormt større helsetilbud og drastisk mindre profittmarginer

Georgia har skjønt det. Gjennom privatisering har landet bare på noen få år dramatisk økt helsetilbudet (bl.a 100 nye sykehus på 3 år!), redusert kostnadene med ca 60%, og kuttet profittmarginene til legemiddelindustrien med 75%.

Landet er dog fortsatt ikke fornøyd med prisene og tilgjengeligheten av medisiner. For å bli enda bedre har de bestemt seg for å fortsette sin satsning på et fritt marked og fri konkurranse. Landets tidligere finansminister, Kakha Bendukidze, og helseminister, Andria Urushadze, har dokumentert Georgias overgang fra et sosialistisk til et kapitalistisk helsevesen. De skriver:

Competition Reduced Pharmacies Margins
As a result of the new market-oriented reforms, pharmaceutical prices
started to decline in 2009 for the first time in the post-Soviet era. In
2012, the Curatio International Foundation published comprehensive
statistical research about pharmaceutical markups between 2009 and
2011 and discovered that the average prices dropped by 30%. Price
reductions were most profound for original brands in the PSP/Aversi/
GPC network, a major player in the market, because of increased
competition.

According to study’s main findings, market competition dropped the
markup of original brands by 75% through 2012. Mark-up reductions for
OBs were most dramatic within PSP/Aversi/GPC (from 90.7% to 21.5%)
than other competing pharmacy networks.
As a result, the cost of receiving pharmaceutical treatment has declined
drastically over the last four years. In 2012, the standard price of
treatment was 50%-60% less than 2009.

Granted, the prices and availability of prescribed medicines is still a
problem for most Georgians, and further efforts to enhance free
competition and quality of care are needed. However, the initial results
have been promising.

Read more… »

[video] Bør salg av kroppsdeler legaliseres?

I denne lille videoen viser økonom Bryan Caplan hvordan kapitalisme kan redde liv, ved å legalisere nyresalg. Det er en horribel tanke for folk flest, men Caplan belyser fornuften bak forslaget. De fattigste kan ha, og har ofte, mer behov for midler enn nyre sin. Det kan være deres vei ut av en vanskelig situasjon. Det kan være et alternativ til tyverier, prostitusjon og lånehaier, eller verst av alt: NAV. Samtidig som at det kan redde nyremottakerens liv, kan det drastisk forbedre giverens. Hva er galt med det?