Skatt er ikke et «bidrag» til samfunnet
Tar tyven pengene dine og gir dem til UNESCO, så kan ikke du kalle tyvegodset for ditt bidrag til utdanning av barn. Således, når Staten tar dine penger og driver skoler, så kan du heller ikke kalle dette for ditt bidrag til samfunnet.
Du kan bare ta ære og ansvar for dine frivillige handlinger. Skatt, derimot, er ufrivillig, og du har derfor ingenting å være stolt av. Du betaler skatt fordi du må, og ikke fordi du vil. For hvis du ikke betaler blir det bøter og fengselsstraff. Motsetter du deg dette kan du komme fysisk til skade, og i verste fall bli drept.
Det er alltid like moro å se enkelte prøve å argumentere at skatt egentlig er frivillig, selv om du blir truet på liv og eiendom, fordi «whether you have a gun to your head or not, you make a choice. . .» (se video under). Denne tankerekken faller i smak hos overraskende mange.
Men slike argumenter «funker» bare med skatt. Ingenting annet. Tenk om noen skulle ha argumentert at voldtekt egentlig er frivillig sex, fordi «everything in life is voluntary.» Tenk om du overhørte følgende samtale:
«Jeg ble voldtatt.»
– Jaha? Hvordan?
«Det var to gutter, og den ene hadde pistol.»
– Uhm… So?
«So?! De sa de ville skyte meg om jeg ikke hadde sex med dem. »
– Vel.. Du kunne jo ha sagt nei. Du hadde et valg. Du valgte å ha sex istedet for å dø. Ergo, ikke voldtekt.
«Hæ?! Var da faen ikke frivillig din dott!! »
– Joda. Du samtykket til sex når du bestemte deg for at du heller ville leve enn å dø. Ingen som tvang deg til å ville leve, eller?
«…»
– Akkurat. Hva mer har du holdt på med?
Jeg har aldri snublet over noen som kunne ha forsvart dette. Men, likevel, nøyaktig de samme argumentene brukes av flere for å si at skatt er frivillig. Hvordan noen får dette til å henge på greip er ikke godt å si.
Man er opplært i mange, mange år til å tro at skatt er en god ting, og det har selvfølgelig blitt en trosartikkel som må forsvares på alle mulig bizarre måter. Dette er en av dem.
in Samfunn
Det inngjerdete samfunnet Norge
«Inngjerdete samfunn» (gated communities) er en av mange innsigelser mot et fritt samfunn. De rike vil sperre seg inne, og de fattige vil sulte utenfor, hevdes det. Jeg foreslår at velferdsstaten på alle måter er det inngjerdete samfunnet som fryktes av motstandere av det frie samfunnet og frie markedet.
På verdensbasis er Norge en rikmannsklubb med kontrollert adgang. Vi er kanskje et bedre inngjerdet samfunn enn mange, og verre enn andre, men vi er hva vi er for det. Et inngjerdet samfunn hvor de fattige sulter utenfor, fordi vi ikke har råd til alle her inne. De er ikke verdt det.
En innvandrer er en kostnad, først og fremst, for velferdsstaten. Ikke et nytt klokt hode. Ikke to nye hjelpende hender. Ikke et nytt kjærlig hjerte. Nei. En utgift, først og fremst. Men så er det kanskje en viss type innvandrer som tiltrekkes tanken av å leve av andre?
Jo mer vi lever av hverandre over skatteseddelen, på frynsegoder og ikke på faktisk verdiskapning og produksjon, jo mer selektive blir vi på hvem som tillates inn i denne klubben. Men, frynsegodene tiltrekker nettopp innvandrere av typen utgiftpost.
Det betyr at jo mer vi unner oss frynsegoder som “gratis” skole, “gratis” helse og gratis ditten og datten, jo mer tiltrekker vi typen innvandrere som vil ta men ikke gi, og desto mer skeptiske blir vi nødvendigvis i adgangskontrollen inn i rikmannsklubben. Skepsisen ernærer rasisme og fremmedfrykt, som også går utover andre typer innvandring.
For hva slags innvandrer vil komme hit om velferdsstaten ikke fantes? Det er de som ser muligheten til å skape verdier. De er ikke her for frynsegodene (som da ikke finnes lenger), men for å realisere sitt eget potensiale, som vi andre også tjener på. Uten velferdsstaten kunne vi lagt ned grensene (=gjerdene), som jo ble reist for å beskytte rikmannsklubben i utgangspunktet.
Vi er verre enn selv de verst tenkelige inngjerdete samfunnene i et fritt samfunn. Det er en ting å holde mennesker utenfor en klubb med tanke på rett på å bo der. Men, det er en forkastelighet av en helt annen størrelsesorden å blokkere fattige utenfor fra til og med å selge sine tjenester og produkter til medlemmer av rikmannsklubben.
Det er vanskelig å se for seg en rikmannsklubb, i et fritt samfunn, hvor medlemmene må kjøpe dyre tjenester av andre rikmenn i klubben, mens fattige utenfor mister muligheten til å leve av å selge sine tjenester til de innenfor. Dette er en veldig dårlig deal for begge parter. Dyrere produkter for den ene parten, og mindre lønn for den andre. Usannsynlig at man får slike ordninger i et fritt samfunn.
Men sånn er det i rikmannsklubben Norge. De fattige utenfor Norge er ikke bare nektet adgang i utgangspunktet, men de kan heller ikke selge sine tjenester her, uten at de blir fordyret av toller, importvern, og ting som 200-kr grensen. Proteksjonisme er noe av det mest uetiske som finnes.
Hvis man ærlig og oppriktig er imot inngjerdete samfunn, så må man være imot velferdsstaten. Fjern gjerdene. Legg ned grensene. For staten Norge er en inngjerdet rikmannsklubb. Jeg er derfor nysgjerrig på hvordan noen kan være imot inngjerdete samfunn, men samtidig være for velferdsstaten, uten å motsi seg selv.
in økonomi, Samfunn, Uncategorized
Er monopoler alltid dumt?
Her er et tankeeksperiment.
Si at du har et samfunn, hvor behovet for MR-undersøkelser er 10 pasienter per dag. Det finnes to konkurrerende klinikker med hver sin MR-maskin, som får like mange pasienter hver dag, altså 5.
Én maskin har maks kapasitet på 10 pasienter per dag. Til sammen 20 pasienter. Kapasiteten i «markedet» er dobbelt så stort som behovet.
La oss simplifisere og si at kostnadene knyttet opp mot hver MR maskin er 1000 kr per dag, inkludert drift, vedlikehold, lønn til ansatte, nedbetaling av gjeld etc.
Si at begge klinikkene tar 1000 kr for hver undersøkelse. Med 5 pasienter hver om dagen, er inntektene på 5000 kr, og minus kostnader på 1000 kr er profitten på 4000 kr.
Hvis klinikkene skulle gjøre det billigst mulig for pasientene sine og «gå i null», må hver pasient i det minste betale 200 kr.
Klinikkene finner ut av at de skal slå seg sammen, og bli et monopol. De to klinikkene blir til én klinikk og selger unna den ene MR-maskinen, for det holder med én maskin. Er dette bra? Dårlig? Uvesentlig? La oss se.
Etter å ha fjernet den ene MR-maskinen er driftskostnadene totalt redusert fra 2000 kr til 1000 kr. Den nye «storklinikken» får alle de 10 pasientene. For å gå i null må hver pasient nå i det minste betale 100 kr. Istad var dette 200 kr.
Storklinikken setter ned prisene fra 1000 kr til 950 kr. Dette blir åpenbart billigere for pasienten, men hva skjer med profitten til eierne? Den går opp! Istad var den på totalt 8000 kr, men nå er den på 8500 kr. (9500 kr minus 1000 kr). Dette viser hvordan entreprenører kan tjene mer ved å senke priser. Dette er altså en vinn-vinn situasjon for alle parter.
Den teoretisk billigste prisen for hver undersøkelse har blitt halvert etter innføringen av monopolet. Men, det betyr ikke nødvendigvis at eierne vil sette ned priser. For hva om det nye monopolet bare skrur prisene til værs, fordi det ikke finnes noe konkurranse?
Frykten for monopoler er at de skal skru ned produksjon og skru opp prisene, for å øke profitten sin. Det viser seg dog at hvis man holder på slikt i et fritt marked, tiltrekker man konkurranse og mister markedsandeler.
Et monopol i det frie markedet, derfor, må faktisk jobbe hardt for å øke produksjonen og senke prisene, ellers overlever de ikke som monopol mye lenger. Se videoen under for eksempler.
Sammenslåinger, eller «mindre» konkurranse, kan potensielt være en lur idé, både for eierne og for forbrukerne. Men dette forutsetter at sammenslåing fører til bedre ressursutnyttelse. Ingen vits i å ha 2 MR-maskiner når det holder med 1.
Men, hvis behovet for MR-undersøkelser var større enn kapasiteten i markedet, imotsetning til i vårt tankeeksempel, så gir det ingen mening å danne et monopol. Hvorfor det? Du skal få pusle med det selv :P
Det vi har snakket om hittil er et monopol oppstått i det frie markedet. Er det derimot et Statlig fredet monopol, hvor konkurranse er ulovlig, da er det plutselig veldig annerledes. Driver Posten dyrt og dårlig, javel, hva skal du gjøre med det? Stemme? Please… Det er derfor viktig å skille mellom frimarkeds monopoler og Statlig skapte monopoler.
Jeg skal ikke si så mye mer, men de som er interessert i emnet bør få med seg foredraget under. Mitt poeng er at det ikke nødvendigvis er i forbrukernes interesse når Staten bryter opp et monopol som har oppstått i et fritt marked.
in Politikk, Samfunn, Uncategorized
Det er lov å tenke, til tross for konsensus
Første gang jeg lærte ordet «konsensus» var på islam.no. Idag er jeg en ateist, men den gang var jeg en fjorten år gammel muslim, som skrev hundrevis av teite innlegg i et forsøk på å tenke selv.
Igjen og igjen fikk jeg høre hvordan det var konsensus blant «lærde» om ditten og datten. Det kunne ikke komme noe godt ut av å tenke selv. Why bother? Det er farlig, og uforsvarlig. Tenk om du tar feil? Helvete!
Mitt inntrykk var at dette er særegent for religiøse mennesker. Dette med å delegere tankevirksomheten til ekspertene. Men så kom jeg til å snakke med «miljøaktivister». «Konsensus! Tenke selv!? Verden går til helvete!»
Jeg leste så på studien om konsensus selv, men ble ikke overbevist. Nå var jeg plutselig «anti-vitenskapelig». Det var derimot ikke anti-vitenskapelig å påstå en konsensus uten å faktisk lese studien.
De fleste som påstår en konsensus, har aldri tatt seg tid til å overveie studien selv. De har hørt at «97% av forskere er enige» via «jungeltelegrafen», dermed basta. Når ble jungeltelegrafen en god vitenskapelig kilde?
Disse vil sannsynligvis aldri måtte høre hvor anti-vitenskapelige de er. Det er lov å tro, selv for alle de gale grunnene, men vantro er galt, selv for alle de riktige grunnene. Hvorfor er det sånn i en viktig diskusjon som klima?
For de som følger med, så har det lenge vært kjent at konsensus-studien var av svært laber kvalitet. En fin oppsummering av kritikken fra forskjellige forskere ble publisert igår. Dette er lettlest og lite teknisk lesning. Les den.
For mange har «97%» vært avgjørende for hvor de står i politiske spørsmål. Man gir sin ubetingende støtte til alt som heter «klimatiltak». Hva så om disse fører til mer fattigdom? Miljøet er viktigst. Mennesker, not so much.
Jeg er spent på hvilken virkning dette vil ha for meningene til de som ikke lenger kan basere seg på 97% konsensus. Hva slags politikk søtter dere, hvis dere ikke kan lene dere på en vitenskapelig konsensus (inntil videre)?
Men, jeg er også spent på hva som skjer hvis bedre forskning viser at det faktisk er et konsensus om at klimaet straks går til helvete på grunn av menneskelig aktivitet. Enkelte vil benekte selv god forskning. Not good.
Andre, som meg, har ingen problemer med å akseptere et konsensus på katastrofale klimaendringer, dersom bevisføringen er bankers. Vi tar det derfra. Det er da ingen fjern tanke at mennesker evner å belaste klimaet.
For min del vil et ekte konsensus kunne forsterke min overbevisning om at Staten må bort. Gjennom «grandfathering» og «regulatory capture», beskytter Staten skitne aktører som markedet ville ha selektert bort over tid.
Grandfathering er amnesti for eksisterende selskap mot lover som krever renere anlegg av nye selskap. Anleggsutbedringer kan føre til at amnestien opphører, og selskapet må oppgradere «alt». Da gir de ofte faen.
Regulatory Capture er når industrien selv skriver de lovene som er ment å regulere dem. Grandfathering kan forekomme på denne måten. Men også økte avgifter på opprettelsen av nye selskap, for å stramme konkurransen.
Konkurranse gir viktige insentiver for å drive renere. Bruker du milliarder på å utvinne en ressurs, ønsker du å få solgt hvert gram. Det er et direkte tap av penger, dersom store mengder forsvinner i lufta, eller renner ut i elvene.
Jo flere aktører, jo mer konkurranse, og jo større jag etter å drive effektivt, og desto renere må anleggene bli. Jo mer en aktør kan produsere ut av ressursene han utvinner, desto mindre går til forurensing.
Hva skjer når man gjør det vanskelig for flere aktører å prøve seg, slik Staten gjør? Da får man mindre konkurranse, mindre driv mot effektivisering, og stadig mer av det som utvinnes kan sløses og slippes ut i lufta og elvene.
Det er altså en invers sammenheng mellom å drive skittent og å drive effektivt. De som produserer en større mengde av den samme mengden ressurser, forurenser ikke bare mindre, men kan også senke prisene sine!
På motsatt side vil de som sløser mye med ressursene sine, ikke bare forurense mer, men produsere mindre for den samme mengden ressurser, og må nødvendigvis kreve en høyere pris per vare av forbrukeren.
Forbrukere foretrekker generelt lavere priser, og vil velge det selskapet som selger dem billigst til en bestemt kvalitet. Sånn vil markedet, over tid, selektere de som driver mest miljøvennlig. Så lenge Staten holder seg unna.
Hvis du er oppriktig opptatt av å ta vare på miljøet, slik jeg er, så må du i det minste tenke tanken at Staten kanskje ikke er løsningen, men problemet. Vi kan ikke løse et problem med mer av det samme som er årsaken.
Frimarkedstenkere har ingenting å frykte fra et vitenskapelig konsensus om at menneskeskapte klimaendringer vil få katatrofale følger. Våre løsninger, basert på frivillig assosiasjon og interaksjon, er langt overlegne Statens.
Vi bør derfor velkomme et konsensus, og bruke det for alt det er verdt som et verktøy for å intelligent dirigere våre frivillige assosiasjoner og interaksjoner. Men, konsensus er et verktøy, og ikke en unnskyldning.
Det vil si at konsensus supplerer egen bruk av fornuft og erstatter den ikke. Konsensusen kan steppe inn når det ikke er tid eller anledning for å bruke fornuft. Men du kan ikke si “konsensus, ergo slipper jeg å tenke.”
Skal du bruke konsensus som beslutningsverktøy, plikter du å ha stålkontroll over hvordan konsensusen er dokumentert, nøyaktig hva den går ut på, og hvilke begrensninger den har. Ellers er du bare en sau. Er du ikke?
Jeg foreslår at dere som har slått i bordet med «97% konsensus», uten å ha lest studien, uten å ha kritisk vurdert den, og uten å ha forstått begrensningene, setter opp en plan for å unngå være en sau neste gang.
En ny og bedre konsensus-studie er på vei. Men, forstår du ikke konsensusen, ikke bruk den. Vær ærlig med deg selv. Invester de håndfull timene som trengs for å lære den lille mengden vitenskapelig metodikk som kreves.
Har du ikke tid, sier du? Sorry mac, det er prioriteringene du ikke har på plass. Litt mindre YouPorn, og litt mer Coursera, så er du igang. Hvis du ikke bryr deg såpass om miljøet, hvorfor skal noen andre?
Én god grunn vi alle bør bruke bitcoin
Det blir vanskeligere å finansiere krig via skatt
Ville du frivillig gitt penger som du visste ville gå til å sponse en krig? De aller fleste svarer nei. Likevel, så vil de fleste av oss ikke unndra den andelen av skatten som vi vet går til krig eller gis som bistand til korrupte statsoverhoder verden over.
Det er jo ikke rart. Gitt konsekvensene for skatteunndragelse har du ikke et reelt valg. Du må finansiere krig og faenskap du ikke ønsker noe forhold til. Ønsker politikere å gå til krig, kan de finansiere denne ved å øke skatten din, med eller uten ditt samtykke.
Bitcoin, og andre kryptovaluta, er vanskeligere å kreve inn, eller i det hele tatt holde oversikt over. Bitcoin teknologien er åpen, og enkelte implementeringer er laget nøyaktig for å være anonyme og/eller usporbare, for eksempel, DarkCoin.
Med bitcoin er risikoen for å bli tatt for skatteunndragelse drastisk mindre, og du har derfor et reelt valg: Støtte eller ikke støtte krig og korrupsjon. Mitt inntrykk av mennesker generelt er at de har bedre ting å bruke pengene sine på.
Hvis krig må finansieres av frivillig samtykkende individer som kun kan gi bort sine egne penger ut av sin egen lomme, vel, da tror jeg nesten krig blir en mangelvare. Er det så dumt da?
Ikke la deg lure av Pascals Veddemål
Jo mer man taler til en annens frykt, jo mindre tar man tak i hans fornuft, og desto mer gir man slipp på sin egen. Ord som krise og katastrofe kan kortslutte kritisk tenking, ikke bare hos den som lytter, men også hos den som bruker dem. Det er min erfaring, fra begge sider av bordet.
Skrekkscenarier, om det er utenrikspolitikk hvor noen alltid er ute etter å ta oss, eller økonomien som vil kollapse om Staten ikke beriker de rikeste, eller klimaet som klikker om vi ikke knekker de fattigste med miljøskatter, er aldri invitasjoner til å samarbeide om fornuftige løsninger, men er snarere besøksforbud mot å selv oppsøke kunnskap, og heller overlate tankene til noen andre. For hva om du tar feil?
På min vei til ateisme var nettopp dette det vanskeligste: Hva om jeg tar feil? Helvete høres ikke så hyggelig ut, og hva har jeg egentlig å vinne på å ha rett? Tror du på Gud, og tar feil, vel, hva så? Tror du ikke, og tar feil, vel, da er du fucked. Bedre å bare tro da, uansett hva? Dette er kjent som Pascals Veddemål.
Ikke veldig redelig, da. Eller? Sikkert bare teite, indoktrinerte, religiøse mennesker som faller for slikt? Neida. Veddemålet går igjen overalt. Se om du klarer å kjenne det igjen hos Mr. Craven: http://goo.gl/3T81ol. Bladet New Scientist mener at han faktisk burde få dele Nobelprisen med Al Gore, for en bok basert på videoen.
Han omtaler globaloppvarming og sier:
What if I told you I think I found an argument that makes that whole bitter question of whether it‘s really happening or not moot? An argument where we don‘t need to know whether it‘s true or not.
Hmm… Noe som lar oss tro på noe uten at vi trenger å vite hva som faktisk er sant? Høres kjent ut? Jepp. Pascals Veddemål. Tror du på klimakrisen, og tar feil, vel, hva så? Tror du ikke, og tar feil, vel, da er du fucked. Bedre å bare tro da, uansett hva? Det er ihvertfall hva klimaforfatter Greg Craven vil at du skal gjøre.
Pascals Veddemål er promiskuøst. Det kan brukes til alt. Det handler om krisemaksimering og fornuftsminimering. Overdriv følgene av å avvise noe som er sant, og underdriv følgene av å tro noe som er usant. Man ser dette selv i den medisinske verden.
Legemiddeltilsyn verden over foretrekker heller å gjøre feilen å overdrive farene ved et medikament og forby det, enn å tillate det og risikere at de tok feil i å godkjenne det. De som tar skade av et godkjent medikament, roper høyere enn de mange flere som tok skade av at et livsnødvendig medikament ble forsinket eller forbudt. Folk er ofte ikke klar over at de er i den siste gruppen, og da er det vanskelig å klage.
Så hvis du er en byråkrat som skal godkjenne eller underkjenne et medikament, hvilken feil foretrekker du å risikere? Vil du foretrekke å gjøre feilen å godkjenne et farlig medikament, eller vil du heller foretrekke å gjøre feilen å underkjenne et livsviktig medikament?
Her kommer Pascals Veddemål inn igjen. De som dør av at du holder tilbake et viktig medikament, vel, de er jo døde og du vil ikke høre så mye klaging fra dem. Mulig de eller deres etterlatte ikke engang var klar over at legemiddelet fantes. Uansett, så kan du alltid forsvare underkjennelsen med at “jeg var ikke overbevist om at legemiddelet var trygt, og trengte mer dokumentasjon.”
Men hvis du signerer under på at et legemiddel er trygt, og så tar feil, da vil du måtte tåle en del uhyggeligheter. Da er det ikke rart du heller velger å være “føre-var” og “play it safe.” Vi kan formulere det slik: Tror du at medikamentet er farlig og forbyr det, og tar feil, vel, hva så? Tror du ikke, og tar feil, vel, da er du fucked. Bedre å bare tro da, uansett hva? Det er ihvertfall hvordan legemiddeltilsynene tenker. Nobelprisvinner Milton Friedman forklarer det bedre enn meg.
Når man først kan å gjenkjenne Pascals Veddemål, ser man den overalt, spesielt i politikken, og spesielt hos de som ønsker at du skal tro og gjøre det du er bedt om. Kanskje dette kan kalles en hersketeknikk? Det er jo tross alt mening å få deg til å overgi fornuften din og la den forvaltes av noen andre.
Selv har jeg bestemt meg for å være ytterst skeptisk til, og kanskje bare fullstendig ignorere de som bruker ord som kriser og katastrofer. Jeg vil heller høre om problemer og utfordringer. Forklar meg hva som er vanskelig, og la meg tenke. Ikke prøv å forhast meg med at det ikke er tid til å tenke, og ikke prøv å skrem meg med at verden går under om jeg tar feil. Not buying it.
Privatisering av Georgias helsevesen ga enormt større helsetilbud og drastisk mindre profittmarginer
Georgia har skjønt det. Gjennom privatisering har landet bare på noen få år dramatisk økt helsetilbudet (bl.a 100 nye sykehus på 3 år!), redusert kostnadene med ca 60%, og kuttet profittmarginene til legemiddelindustrien med 75%. Landet er dog fortsatt ikke fornøyd med prisene og tilgjengeligheten av medisiner. For å bli enda bedre har de bestemt seg for å fortsette sin satsning på et fritt marked og fri konkurranse. Landets tidligere finansminister, Kakha Bendukidze, og helseminister, Andria Urushadze, har dokumentert Georgias overgang fra et sosialistisk til et kapitalistisk helsevesen. De skriver:
Competition Reduced Pharmacies Margins As a result of the new market-oriented reforms, pharmaceutical prices started to decline in 2009 for the first time in the post-Soviet era. In 2012, the Curatio International Foundation published comprehensive statistical research about pharmaceutical markups between 2009 and 2011 and discovered that the average prices dropped by 30%. Price reductions were most profound for original brands in the PSP/Aversi/ GPC network, a major player in the market, because of increased competition. According to study’s main findings, market competition dropped the markup of original brands by 75% through 2012. Mark-up reductions for OBs were most dramatic within PSP/Aversi/GPC (from 90.7% to 21.5%) than other competing pharmacy networks. As a result, the cost of receiving pharmaceutical treatment has declined drastically over the last four years. In 2012, the standard price of treatment was 50%-60% less than 2009. Granted, the prices and availability of prescribed medicines is still a problem for most Georgians, and further efforts to enhance free competition and quality of care are needed. However, the initial results have been promising.
Her i sosialistiske Norge, derimot, sliter vi med for høye priser på medisiner og politikere som legger all skyld på legemiddelindustriens profittgrådighet. Her til lands diskuter vi faktisk å forby profitt. Audun Lysbakken og hans SV har tatt opp kampen mot profitt. Det er samme gamle regla om at det er uetisk og umoralsk å tjene penger på folks velferd. Faktisk, sosialistene grein det samme refrenget i Georgia for ti år siden:
Despite the plethora of evidence demonstrating socialized medicine’s ills, opponents of reform stubbornly continued to make anti-market arguments. “Privatization of healthcare is not just wrong,” they would say, “it’s inhumane and immoral. People’s health should not be subject to the profit motive.” Fortunately, policy makers saw through the weakness of this argument. Within a very short period of time, the old Soviet system that so severely damaged the country’s health had been replaced with newly constructed, well-equipped modern clinics. (…) ~ Urushadze
Et fritt marked senker priser, senker profittmarginer, øker kvalitet og øker tilbudet for trengende. Dette er fordi markedet koordinerer ressursbruk og behov bedre enn noen politiker eller byråkrat. Men neida, «markedet tjener de rike.» Jaha? Hvem tjener mest på fallende priser, de rike eller de fattige? De fattige, selvfølgelig. Hvordan kan man da påstå, så bastant, at markedet er til for de rike? Når forståelsen for markedsmekanismer sitter inne, blir Georgias fremgang langt fra overraskende, selv om det er imponerende hvor mye de har fått til på kort tid. Kudos!
Vi bør lære av Georgia at profitt slettes ikke bør forbys, men bør las flyte fritt. Å forby profitt er uansett umulig. Skal arbeidere jobbe gratis da, eller? For arbeiderne gir avkall på visse verdier – arbeidskraft, tid, trygghet, etc – for å motta andre verdier – lønn, pensjon, fordeler etc. Mellomlegget kalles profitt. That’s it. Ikke noe mer hokus pokus enn det. Sånn sett blir det straks tydelig tullete å forbi profitt. En av mine lærere på ungdomsskolen ble mindre enn happy når jeg kom inn på privatskolen Akademiet VGS. «Man skal ikke tjene på noens utdanning,» sa han. Jaha, jobber du gratis du da? tenkte jeg, men sa det ikke.
Ønske om profittfri ditten og profittfri datten er uvitenhet om hvilken sosial- og samfunnsrolle profitt spiller. Joda, profitt spiller en særdeles viktig samfunnsrolle. Profitt er det signalet samfunnet sender entreprenørene når vi ønsker mer av deres produkter og tjenester. Mer enn det skal jeg ikke si, men vil gjerne anbefale alle nysgjerrige sjeler og åpne sinn å se denne videoen av økonomen Bob Murphy.
https://www.youtube.com/watch?v=WXuZfe9lTMk
Videre, om du er interessert i å lære mer om helseøkonomi, er denne videoen et lettfattelig, underholdende, og godt utgangspunkt. https://www.youtube.com/watch?v=jnsFy8UTosk
in Politikk
Må betale for Windows jeg ikke bruker. WTF!?
Fikk dette brevet av Microsoft.*
Hei Nadeem J. Qureshi
Vi har blitt informert om ditt kjøp av PC fra Elkjøp. Vedlagt finner du faktura på Windows-lisens.
Din nye PC, levert med kun Ubuntu, kan brukes til å installere våre Windows-operativsystemer, derfor plikter du å betale Windows-lisens to ganger i året. Dette er uavhengig av om du faktisk har installert Windows på noen av dine PCer. Det holder at du har PCer som det kan installeres Windows på.
Dette inkluderer også forskjellige Mac-varianter og selv Chromebooks. Enkelte smartmobiler kan også brukes til å installere våre OS, og er derfor lisenspliktige. Hvis du eier USB minnepinner, kan også disse brukes til å kjøre Windows fra. Også disse derfor medfører Windows-lisens.
Windows plattformen er en uvurdelig gode for samfunnet, og det er viktig at alle bidrar. Hvis du ikke ønsker å betale Windows-lisens, kan du enkelt la vær å bruke PC, Mac, Chromebook, smartphone, USB minnepinner og alt annet som Windows teoretisk kan installeres på.
Betaler du ikke fakturaen vil du få bot, og lønnstrekk. I enkelte tilfeller vil vi også kunne fengsle deg.
Mvh,Microsoft.
* Selvfølgelig fikk jeg ikke dette brevet av Microsoft. Selskapet hadde gått konkurs innen timer etter et sånt stunt. Sånn beskytter markedet meg fra dårlig oppførsel fra selv de rikeste.
NRK derimot, håver inn over 5 milliarder hvert år. Betaler du ikke fakturaen, kan du forvente bøter, inkasso, tvangstrekk, og noen steder fengselstraff – og så er det på’n igjen når du slipper ut. Man er av en lav moralsk karakter om man syns det er greit å tvinge og til og med kriminalisere medmennesker som ikke betaler for en TV-kanal de ikke bruker, men som man selv liker. Det er en TV-KANAL for faen. Ha litt mer respekt for menneskets verdi og autonomi.
Selv ikke verdens rikeste mann kan tvinge meg til å kjøpe produktene hans. Markedet hadde slaktet han for slik oppførsel, slik markedet slaktet Mozillas eks-sjef Brandon Eich i år fordi han 6 år tidligere hadde støttet forbud mot homofilt-ekteskap med en donasjon på $1000. Markedet er nådeløs mot drittsekker, fremt drittsekkene ikke er fredet og favorisert av staten. Favorittene kan da holde på så jævlig de bare vil.
Så jeg er ikke redd for rikingene i et fritt marked. Jeg er dog utrolig bekymret for byråkraten og politikeren fra middelklassen som muligens kan dømme meg for skatteunndragelse og sende meg til fengsel fordi jeg kan ha hjulpet naboer og venner som trengte en hånd med barnepass, oppussing eller flytting. Å hjelpe naboen kan være straffbart. Hvem skal beskytte meg mot sånn urett? Ingen.
Frykt for rikinger i et fritt marked er irrasjonelt. Tillit til politikere i et demokrati er irrasjonelt. Vi står bedre utrustet mot dårlig oppførsel fra rikinger i et fritt marked, enn mot dårlige politikere i et demokrati. Glem hva du har lært på skolen. Demokrati er verken perfekt eller det beste alternativet har. Det er ikke et nødvendig onde, det er bare et onde.
Hva sier over 100 studier om privatisering?
The over 100 independent studies typically found cost reductions of 20 percent to 50 percent that resulted from privatization and, more importantly, increased competition.
Se: Cost Savings From Privatization: A Compilation of Study Findings
Hvis det private er en gjeng grådige, profittsøkende egoister, hvorfor koster alt så mye mindre når de tar over ansvarsområder fra staten?
Fire måter å bruke penger på
Du bruker dine egne penger på deg selv
Nå er du opptatt av både pris og kvalitet.
Skal du kjøpe PC til deg selv med dine egne penger, så leser du deg opp og gjør litt forarbeid. Du leser anmeldelser, du spør på fora, du spør venner, og du drar på butikken og tester ut PCene på utstilling. Du bruker tid, tanker og krefter på å komme til det som er den beste PCen for dine penger. Hvis du kan, vil du til og med prute. Tross alt, det er dine penger.
Du bruker dine egne penger på andre
Nå er du opptatt av pris, men ikke kvalitet.
Tenk at du nå istedet skal kjøpe PC til mor, far eller en venn. Det er en gave. Du vil selvfølgelig bruke nok tid til å forsikre deg om at du kjøper en god gave, men du går ikke like langt i din innsats denne gangen. Alle har forskjellige smak og behov, og du kan ikke si for sikkert at gaven vil bli likt, uansett hvor hardt du prøver. Hvorfor da bruke så mye krefter på det? Uansett, så får de med seg kvitteringen. Da kan de jo bare bytte gaven om de ikke liker den.
Du bruker andres penger på deg selv
Nå er du opptatt av kvalitet, men ikke pris.
Tenk bortkjemte drittunger med rike pappaer. Jepp. De skal bare ha det beste og mest lukseriøse. Budsjett er det ikke noe som heter lenger. Koste hva det koste vil. Andres penger bruker man ikke med like stor omhu som egne.
Du bruker andres penger på andre
Nå er du verken opptatt av pris eller kvalitet.
Dette er situasjonen politikere befinner seg i. Skatt fra én part brukes av politikere på en annen part. Skatter fra unge brukes på eldre, for eksempel. Når verken pris eller kvalitet er prioritet, kan vi ikke forvente at forvalteren av pengene skal gjøre en god jobb. Derfor gjør politikere og byråkrater stadig en underlegen jobb i forhold til det private, hvor hver part bruker sine penger på seg selv.
Friedmans Kvadranter, og Friedmans Lov
De fire situasjonene som er skildret over kalles Friedmans Kvadranter, etter nobelprisvinneren Milton Friedman. Hans sønn, David Friedman, formulerte noe som heter Friedman’s Lov. Den sier som følgende.
It costs any government at least twice as much to do something as it costs anyone else.
Loven er blant annet basert på observasjoner der man har sammenlignet data på det offentlige og det privates utgifter for å levere de samme tjenestene. Her en fin diskusjon om dette.
Mer om Friedmans kvadranter
Se siste fra 10:53, eller se hele :)
Nadeem J. Qureshi
