in Politikk
Hørt denne samtalen før?
“Hvorfor tror på stjernetegn?”
– “Fordi alle ekspertene er enige om at de er viktige.”
“Hvilke eksperter er enige?”
– “Det er konsensus blant alle astrologer at horoskopet er et viktig beslutningsverktøy.”
“Men fysikerne har jo bevist at det er tøys!”
– “Fysikere har ikke studert astrologi i årevis. Hva vet de?”
“Men det er jo fysikerne som er de rette ekspertene!”
– “Jaha, de er eksperter på noe utenom sitt eget fagfelt?”
“Men du kan jo ikke mene at planeter og stjerner påvirker personligheten og fremtiden din?”
– “Det er ikke jeg som mener det. Det er konsensus blant astrologer som sier dette.”
“Men tenk nå litt sjæl da! Det gir jo ikke mening.”
– “Jeg kan ikke tenke for meg sjæl på hver eneste lille ting. Noen ganger må vi stole på ekspertene. Derfor stoler jeg på konsensusen blant astrologene. Tror du at du vet bedre enn alle astrologene som har studert dette i flere tiår?”
“Ja, jeg vet bedre enn alle astrologene. De tar feil. Bare tenk selv.”
– “Sier du at jeg ikke tenker selv? Så arrogant du er da. Tror du vet bedre enn folk som studerer dette dag inn og dag ut. Herregud, nå må du skjerpe deg. Du kan ikke engang fortelle meg hva som er forskjellen mellom løven og væren. Og du later som at du vet bedre? Du kan jo ingenting om astrologi og likevel tror du at du kan stille spørsmålstegn ved et helt fagfelt?”
“Men ser her da, her er en fin artikkel som viser hvorfor astrologi er tøys. Det er skrevet av en tidligere astrolog som kan mye om både astrologi og fysikk.”
– “Jeg har ikke tid til å lese sånt, og jeg har ikke kompetansen til å vurdere sånt selv heller. Hvorfor vil du at jeg skal gå imot hundrevis av faglærde? 97% av alle astrologer er enige om at horoskopet er sant. Du får ta det opp med dem. Jeg kan ikke stole på denne minoriteten av astrologifornektere og horoskopskeptikere. Fysj.”
“Men hva om de tar feil?”
– “Det er godt mulig. Alle kan ta feil. Men jeg har ikke tid til å sette meg inn i dette selv. Så lenge det er en konsensus så er jeg fornøyd.”
“Men, men… Hva med fysikerne?”
– “Som sagt, astrologi er ikke deres fagfelt. Det gir jo ingen mening å høre på dem over astrologene.”
“Javel, men har du sett noe på forskning rundt astrologi? Hva tenker du om metodene deres, er du fornøyd?”
– “Næmmen hvor mange ganger skal jeg si det? Har. Ikke. Tid. Ikke. Min. Oppgave. Kon-sen-sus! Hva er det du ikke forstår?”
“Jeg forstår ingenting jeg.. ”
– “Ja, det var ingen overraskelse du. Trenger ikke å være så skeptisk til alt, vet du.”
“ … ”
– “That‘s better. Nå, si meg, hva er fødselsdatoen din?”
Hva har du uten Staten? Et Regnestykke.
Hva betaler du egentlig for Staten? Jeg er ingen ekspert, men forsøker meg på et enkelt regnestykke basert på noen forenklinger. Hjelp meg gjerne å forbedre beregningene ved å påpeke eventuelle feil eller utelatte faktorer.
Si at du er en ansatt. Du produserer verdier for 200 kr i timen for arbeidsgiveren din. Han tar 100kr for seg selv, og vil gi deg de resterende 100 kr. Men, arbeidsgiveren din kan ikke gi deg alle de hundre kronene han egentlig ønsker å gi deg.
Staten pålegger han en arbeidsgiveravgift på 14,1%, og han må kjøpe yrkesskadeforsikring for deg, og han må legge ut for kostnadene knyttet opp mot å skatte riktig av lønnen din, og et cetera. Sirkum sirkum må han betale 20% i kostnader som eksisterer ene og alene på grunn av staten. Istedet for 100 kr, derfor, får du 80 kr.
Videre skal du skatte av de 80 kronene. Si at du betaler omkring 30% i skatt. Da står du igjen med 56 kroner. Hittil har du totalt gått glipp av 44 kroner.
Så skal du bruke disse pengene. Si at du kjøper mat. Momsen på mat er 15%, såvidt jeg vet. Bruker du alle 56 kronene på mat, betaler du litt over 8 kroner på moms. Dette er 8 kroner du ellers ville ha hatt til overs. Nå har du totalt gått glipp av 56 kroner, på grunn av staten.
Men, regnestykket slutter egentlig ikke her.
Maten du kjøper er mye dyrere enn den trenger å være, på grunn av statens importvern og tollsatser. Det varier litt, men estimater jeg har lest (og ikke klarer å finne igjen) sier at maten vår er 3 ganger dyrere enn nødvendig. Om så, må vi gå litt tilbake i regnestykket, før vi regnet på momsen, og justere for dette.
Gitt reelle markedspriser, ville du kanskje kunne kjøpt samme mengden mat for ca 19 kroner istedet for 56 kroner. Da ville du ha hatt 37 kroner igjen.
Nå kan vi regne på momsen. Av de 19 kronene du bruker på mat, er fortsatt 15% moms, det er ca 3 kroner. Så da går du glipp av enda 3 kroner, og totalen er nå 84 kr:
- 20 kr arbeidsgiveravgift på 100 kr.
- 24 kr skatt på 80 kr i inntekt.
- 37 kroner på grunn av importvern
- 3 kr på matmoms.
Er det slutt nå? You wish!
Når du kjøper mat til 19 kr hvor 3 kr går til staten, så får selgeren 16 kr. Av dette vil noe gå til å dekke utgifter, og resten vil gå til han selv som inntekt. Det er veldig vanskelig å si noe om hvordan én bestemt selger driver dagligvarehandelen sin, hva han har i kostnader og inntekter, et cetera.
Men, det virker som at dagligvarehandeler har ca 2,5% i driftsmarginer. Av De 16 kronene går derfor 15.5 kroner til drift og utgifter. Selgerer står igjen med med en femtiøre til seg selv, som han skal skatte av, men la oss vente med å inkludere denne akkurat nå. Først må vi si litt om hvorfor driftskostnadene er hva de er. Har staten gjort noe fordyrende her? Jepp.
I Norge har man ikke en universell minstelønn, men man har forskjellige minstesatser for lønn for forskjellige typer arbeid. For eksempel skal renholdere ha minst 161,17 kroner per time. Bygningsarbeidere med fagbrev skal ha minst 174,10 kr per time. Videre skal det være overtidstillegg på minst 40%, uansett.
Slike lover er klart fordyrende, og i tillegg har man kostnader med hundrevis av reguleringer som tvinger aktører til dyrere alternativer enn nødvendig. Det er vanskelig å anslå nøyaktig hva den totale effekten av alt dette er på driften. Dobler det, tripler det, eller firdobler det drifstkostnadene? La oss ta et konservativt estimat og si at driftskostnadene øker med bare 50%.
Vi må igjen gå litt tilbake i beregningene våre, før vi fant driftskostnader på 15.5 kroner, og justere for dette. Gitt at staten øker driftskostnader med 50%, så vil driftkostnader uten staten ha vært ca 10 kr, og ikke 15.5 kr. Mellomlegget på 5 kroner og 50 øre er noe som er bakt inn i prisen du betaler, og derfor er dette en sum du ville hatt til overs, om ikke for staten. Oppdaterer vi totalen nå får vi litt under 90 kr. Inkluderer vi skatten selgeren må betale på sin inntekt, så er vi nok på 90 kr, eller over.
Summa summarum, så betyr dette at når du egentlig har gjort deg fortjent til 100 kr, så sitter du igjen med en kjøpekraft tilsvarende 10 kr. 90 kroner tar staten igjennom forskjellige tiltak. Og, vi har ikke engang nevnt inflasjon, eller inkludert at å hindre arbeidsinnvandring øker prisene du må betale. Det er sikkert enda flere ting staten gjør så du sitter igjen med stadig mindre enn en tiendedel av den kjøpekraften du egentlig skulle ha hatt. Du kunne ha kjøpt ti ganger mer uten staten, enn med staten!
Er det verdt det?
Spør deg selv, hvem er det som rammes hardest når man må betale så vanvittig mye mer enn hva markedet egentlig ber om? Det er, selvfølgelig, de fattigste blant oss. Dette er hva som som skaper ulikheter i samfunnet. Dette er hvorfor fattige har så lite som de har.
Det er ironisk at staten er fasiten på “hvem skal ta vare på de fattige?”, siden staten er årsaken til de fleste tilfeller av fattigdom til å begynne med! Hvordan skal de fattige ha råd til medisiner og behandling uten staten? Vel, uten staten ville de hatt ti ganger mer å rutte med, hvilket ville ha hjulpet en god del, tror jeg. Uten staten ville det heller ikke fantes et monopol på utdanning av leger, som driver prisene på helsetjenester til værs. Med konkurranse ville helsetjenester utvilsomt blitt mye rimeligere enn idag.
Enda uenig om at staten gjør mer vondt enn godt for de med minst? Da kan du lese denne rapporten. Her er to sitater:
Economic freedom raises the incomes of the poor more than government transfers.
Et fritt marked gjør altså mer for de fattige enn skattene vi betaler. De skattene vi betaler gjør faktisk skade:
With the transfer, but a lower growth rate, average household income in the lowest group would reach only $8,050 after 25 years, instead of the $10,320 that would be achieved without the transfer.
Skatter og omfordeling koster de fattige 25% av lønnsveksten deres. Evidens på evidens tilsier at de fattigste ville hatt det betraktelig bedre uten staten. Hva annet enn indoktrinering på offentlige skoler og irrasjonell frykt for markedet gjør at man kan støtte staten, til tross for hvor stor byrde den er for de svakeste?
Hvis du er uenig i regnestykket mitt, eller deler av det, så er jeg veldig interessert i alternative måter å regne på dette. En stor takk på forhånd til de som tar seg tid til dette.
PS. Jeg har gjort noen feil i kalkulering av moms og arbeidsgiveravgift. Disse skal ikke være en X % av sluttsummen, men beregnes fra summen i utgangspunktet. Det er ikke store utslagene, tror jeg, men skal fikse det når jeg får tid. Takk til Marvin Massih for tips.
PPS. I kommentarene under har a-z tipset om et lignende regnestykke på Onar Åms blogg.
Klimaendringer. Forhindre dem, eller forberede oss?
Bildet over er av en mygg som blir automatisk skutt av en laser og drept. En av de mange måtene vi kan forberede oss på klimaendringer , mener jeg. Video lenger ned i teksten.
Å forhindre konsekvensene av global oppvarming bør verken være vår eneste eller primære strategi. Fokus bør i større grad være på å finne løsninger på problemene som forventes. Ett eksempel:
Økt vannstand truer befolkning i kystnære områder. Men vannstanden vil øke i snitt 50cm, over 100 år. [1] Da har man tid til å lage demninger, mer oversvømmelsesdyktig infrastruktur og boligbygg, eller rett og slett migrere folk vekk over et par tiår. De fleste vil nok forlate av seg selv, hvis de kan.
Dette kan være bedre enn strenge miljøreguleringer og karbonskatter, som rammer de fattigste hardest. Jo strengere miljøkrav det stilles til kjøretøy, jo dyrere blir det for en fattig inder å kjøpe en Rickshaw og leve av denne. Han kan ikke kjøpe noe billig og brukt lenger. Istedet må han kjøpe noe moderne som oppfyller strenge miljøkrav, og prislappen blir deretter. Levebrødet blir priset utenfor hans rekkevidde. Vi må ha den indern i bakhodet hele tida når vi tenker miljø.
Å ville redde miljøet er beundringsverdig. Men hvilken grunn har man for å bevare miljøet om ikke for menneskene? Vi bryr oss om miljøet hovedsakelig fordi vi bryr oss om mennesker. Miljøaktivister legger for lite vekt på dette, mener jeg. Man snakker på det meste om å redde generasjonene som kommer. Fint. Men, hva med menneskene idag? Er det greit å sulte ihjel fattige idag for å redde noen som ikke finnes enda?
Noen ganger kan det være en klokere bruk av ressurser å løse problemene etter de har oppstått, enn å bruke ressurser på å forhindre dem. Flere og flere innser at dette kanskje er en bedre vei å gå. Istedenfor å kvele entreprenørskap med miljøskatter, hvorfor ikke fasilitere entreprenørskap som vil løse mange av utfordringene med globaloppvarming? Da skaper man flere arbeidsplasser i samme slengen.
Vi vet for eksempel at varmere klima vil drive sykdomsbærende mygg nordover, og det er absolutt noe å bekymre seg over. Men igjen, skal man bruke ressurser på å forhindre dette, eller skal man forberede seg og investere i superkul teknologi som i videoen under?
En annen grunn til å heller fokusere på løsninger, er at selv om klimaendringer måtte være menneskeskapte denne gangen, så er det ingenting som tilsier at naturen på et senere tidspunkt ikke vil utsette oss for liknende endringer på eget initiativ. Vi har mange naturkatastrofer av episke proporsjoner som kan skje når som helst nå, uten noe menneskelig aktivitet. Yellowstone-vulkanen er ett eksempel, og hvis den eksploderer, blir det 4 år med mørke og gassmasker.
Vi vet om minst en dusin mekanismer naturen selv bruker for å sette igang drastiske klimaendringer. I hovedsak er forskere enige om at ingen av disse mekanismene er å skylde på denne gangen. Men, hvis vi idag lykkes med våre klimatiltak og stanser menneskapte klimaendringer, hva gjør vi når mekanismer andre enn menneskelig forurensing er årsak i klimaendringer?
Da vil vi ikke kunne oppnå noe ved strengere miljøreguleringer. Samtidig vil vi stå uten løsninger på problemene som garantert er på vei. Derfor mener jeg at vi bør satse på forberedelse, uansett om klimaendringene er menneskeskapte eller ei. Da står vi bedre stilt i alle klimascenarior.
in Politikk
Høyere matvarepriser betyr økt klasseskille
Når de med mindre må bruke mer på mat, har de endra mindre igjen til å bruke på helse, trening, kost og moro. Statens tollsatser tjener noen få (bøndene), på bekostning av de mange (resten). Når staten skrur opp prisene på denne måten, øker dette ulikhetene i samfunnet. De fattige blir fattigere, og de rike blir rikere.
En fin video om importvern (~3 min)
Hvorfor kutter ikke politikere subsidier? (~2 min)
Problemet med å videresende mail fra gmail-kontoer, og løsningen.
Her er et lite tips til de med flere gmail-kontoer som bruker videresending fra alias-kontoer til en hovedkonto.
Hva er problemet?
Jeg har tre gmail kontoer, hvor to alias-kontoer videresender (forwarding) til hovedkontoen. Det funker supert, som regel. Problemet er at epost som blir fanget i spam-filteret til alias-kontoene aldri blir videresendt til hovedkontoen, og dukker derfor aldri opp i hovedkontoens spam-box, som jeg iblant sjekker da gmail kan bli overivrig.
Jeg logger nesten aldri inn på alias-kontoene, og får ikke med meg hva som havner i spam-boksene der. De gangene jeg faktisk har sjekket, har jeg reagert med “oh shit, hva gjør denne her?”. Gmails innebygde videresending slår inn etter spam-filteret. Derfor blir spam, inkludert den mailen som feilaktig merkes som spam, aldri videresendt til den kontoen du primært bruker.
Hva er løsningen?
Løsningen er å lage et filter, som så videresender mail til din hovedkonto. Disse filtrene slår inn før gmails spam-filter, og da vil ikke mail bli fanget i alias-kontoenes spam-filter, men i spam-filteret til din hovedkonto, hvor du på en lettvint måte kan sjekke spamboksen.
Begynn med å skru av gmails innebygde videresending.
1. Mens du er innlogget i alias-kontoen på gmail, trykk på tannhjulet i øverste høyre hjørne. Trykk deretter på settings.
2. Trykk så på fanen om forwarding eller videresending. Og skru av videresending, men ikke slett eposten du videresendte til. Du vil få bruk for den senere.
3. Gå nederst på siden og lagre endringer.
Hvordan lage og konfigurere filter
1. Skriv inn deliveredto:dinaliaskonto@gmail.com. Du må selvfølgelig bytte ut dinaliaskonto med navnet på kontoen du skal videresende ifra.
2. Trykk på den lille trekanten helt til høyre i søkefeltet.
3. Trykk så på lenken nederst i boksen som dukker opp, “create filter with this search”.
4. Huk av for “forward it”, og velg eposten du vil videresende til.
5. Huk av for “never send it to spam”
6. Trykk “create filter”
7. Sånn, da er du i mål!
Håper denne hjalp noen. Så slipper man å gå glipp av viktig epost.
in Politikk
Om klasseskiller: Vi bryr oss
Kortversjon:
Konsumulikheter er de egentlig bekymringsverdige ulikhetene, og ikke inntekstulikheter. Altså, at rike har råd til et sett med tjenester og goder som ikke de fattige har. Dette skyldes i mindre grad inntekstgapet mellom rik og fattig, og i større grad at de aktuelle tjenestene og godene er priset for høyt for de fattige. Denne konsumulikheten kan bare minskes ved økt produksjon, lavere priser, og mer entreprenørskap.
En anklage mot de som ønsker mer individuell frihet, er at vi ikke er opptatt av klasseskiller. Dette er feil. Vi unner hvert menneske mest mulig. Det er ingenting verken tiltalende eller tiltrekkende ved at noen har nok til å sløse, mens andre har for lite. Vi er opptatt av klasseskiller, og vi liker dem ikke vi heller. Vi liker ikke at noen i vår vennegjeng, eller en selv, ikke kan bli med på kino eller sydentur fordi vedkommende er fattig. Vi liker ikke at de som har råd til en dyr livsstil i mindre grad kan ha venner som tjener for lite til å holde følge. Vi liker ikke at personlig økonomi kan dytte mennesker fra hverandre.
Men vi støtter ikke fiktive og syntetiske måter å redusere disse ulikhetene. Vi støtter ikke minstelønn. Vi støtter ikke makslønn. Disse tiltakene oppnår som regel ikke mer enn at den som har mye nå får mindre, mens den med lite fortsatt har like mye eller nå enda mindre. Vi ønsker at den med lite skal ha masse mer, og vi unner den med mye fra før av videre suksess i livet sitt. For å oppnå dette mener vi at løsningen er å øke produksjonen av etterspurte tjenester og goder, og et påfølgende prisfall.
En økt mengde varer gjør at det er mer å fordele på hver person, og lavere priser gjør at det kan inkluderes flere personer i fordelingen. Det er ikke lønningene som må opp, men prisene som må ned. Å øke lønningene alene betyr ikke at det flere goder i omløp. Derfor må vi ha et fritt marked med fri konkurranse.
Det er empirisk og teoretisk bevist gang på gang at et fritt marked reduserer priser. Georgia privatiserte nylig sitt offentlige helsevesen, og prisene på medisiner falt med 70% på bare 3 år. Dette gjør at flere av de som ikke har fått noe høyere lønn og før ikke hadde råd, nå kan nyte helsetjenester som før var reservert for de rikeste. De kan altså konsumere mer og mer av de samme type tjenestene som de rike.
Det er konsumulikheter som skaper bekymringsverdige ulikheter i samfunnet. At jeg tjener 300’00o kr og min venn tjener 1 million har fint lite å si hvis vi begge har råd til en mobil vi kan ringe og tekste hverandre med, hvis vi begge har råd til en flybillett til Thailand og reise sammen, hvis vi begge har råd til kino iblant, hvis vi begge har råd til medlemskap på treningsstudio, og så videre. Da kan både han og jeg henge mer sammen, og det er dette som utvisker de farlige sosiale skillene mellom rike og fattige. Nemlig at fattige i større og større grad kan konsumere de samme type tjenestene som de rike.
Jeg vil jobbe for en verden hvor den som tjener bare 50’000kr kan henge med livsstilen til en venn som tjener hele 50 millioner. Og ikke en verden hvor de på bunnen tjener 30’000kr og de på toppen tjener bare 300’000kr. Det er en verden hvor vi ikke har produsert flere varer og tjenester, men hvor vi har økt knapphet, og det er verden med dyre priser, det er en verden hvor flere og flere tjenester stadig blir reservert for de rikeste, selv om lønnsgapet minker.
Hvis dette er det du ønsker, javel, støtt minstelønn, støtt makslønn, støtt omfordeling gjennom skatt og støtt hva enn politikerne selger deg ved å spille på din skam og samvittighet. Men vit hva du egentlig ber om. Du vil heller ha et velferdssystem, enn velferd. Hvorfor det?
in Politikk
I anarkiet vil det bli endeløse kriger
Dette er et klassisk argument mot anarkiet. Men det er ikke et godt mot-argument, men en stråmann. Ingen anarkister foreslår slutten på krig hvis staten avvikles. Vi tilbyr, derimot, færre og mindre kriger. Det er fordi at det er mye lettere å finansiere en krig over skatteseddelen, enn ved frivillige donasjoner. Både terskelen for å starte krig, og utfordringen med å holde den gående, derfor, er lavere under staten enn i et anarki.
Det at anarkiet tilbyr færre kriger og mindre kriger enn i dag, betyr at vi må ha et sammenligningsgrunnlag. Og det er følgende:
Idag har vi ca 200 stater. 44 av dem er involert i en væpnet konflikt akkurat nå. Disse er:
Afghanistan, Algeria, Armenia, Azerbaijan, Burma, CAR, China, Colombia, DRC, Egypt, India, Indonesia, Iran, Iraq, Israel, Lebanon, Libya, Mali, Mauritania, Mexico, Mozambique, Nagorno-Karabakh, Niger, Nigeria, North Korea, Pakistan, Palestine, Paraguay, Peru, Philippines, Russia, Somalia, Somaliland, South Korea, South Sudan, Sudan, Syria, Thailand, Tunisia, Turkey, Uganda, Ukraine, Yemen, Yemen.
Denne listen er svært begrenset, fordi det er snakk om de geografiske lokasjonene hvor de fysiske konfliktene pågår. Derfor er, for eksempel, USA ikke listen. Jeg har ikke lyktes i å finne en god oversikt over alle land som på noe vis er involvert i en pågående bevæpnet konflikt. Legg igjen en kommentar, hvis du har en oversikt tilgjengelig.
Den eldste konflikten har pågatt i nesten 100 år. Til sammen har disse statlige konfliktene kostet oss over ti millioner liv. Denne summen er bare for konflikter som pågår idag. Inkluderer vi avsluttede konflikter, ligger tallet mellom 133-625 millioner menneskeliv ofret i statlige konflikter.
Vi anarkister foreslår ikke, som sagt, at anarkiet vil sette en stopper for bevæpnede konflikter. Men vi kan si med stor sikkerhet at det ikke vil være mulig i et anarki å føre krig på den skalaen en stat kan. Det er flere grunner til dette. Her er to.
- Det er lett for staten å øke skatten for å finansiere en krig. Går ikke det kan de alltids printe mer penger, eller ta lån fra andre land. Dette går ikke i et anarki. Her må man overbevise frivillige individer til å donere, investere eller låne penger. Dette er beviselig vanskeligere enn å skru opp skatten, printe penger, eller utstede statsobligasjoner.
- Individer identifiserer seg ofte med sin Stat. En krigshandling i en liten landsby i India, vil derfor kunne mobilisere alle som oppfatter det som et angrip på “sitt land”. Enhver inder, altså. I tillegg kommer allierte krefter. Dette går ikke i et anarki. Konflikter vil i utganspunktet begrense seg til de lokaleområdene som er utsatt. Det vil være mye vanskeligere å rekruttere krigere fra et uberørt område hundrevis av kilometer unna.
Så, av 200 land er 44 i en bevæpnet konflikt. Det er 22%. Vi vet at tallet egentlig er høyere. Disse alene har drept over 10 millioner mennesker. Siden konfliktene er pågånde, vil de drepe enda flere. Vi vet at demokrati gjør det lett å starte og opprettholde kriger. I anarkiet er dette eksponensielt vanskeligere. Det er ingen sjans for at slike vanvittige tall vil gjelde for et anarki.
http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_ongoing_armed_conflicts
https://www.hawaii.edu/powerkills/MURDER.HTM
in Samfunn
Fører private skoler til et “mindre harmonisk samfunn”?
Utdanning kan være og ofte er avgjørende for om et menneske får blomstre. Absolutt alle mennesker har rett til å gro og vokse, derfor bør utdanning være tilgjengelig for flest mulig. Målet bør være at absolutt alle skal ha mulighet til en god utdanning. Hvordan oppnår vi dette?
Den sosialitiske måten. Én måte er å lovfeste rett til utdanning og sørge for at alle får skoleplass, slik vi gjør det idag. Da tar staten over ansvaret for å sørge for at alle har skoleplass, og det er opp til staten hvorvidt og i hvilken graden den vil delegere ansvaret til det private. Nå kan alle få den samme utdanningen, uansett om du har rike eller fattige foreldre.
Tanken er at nå som fattige barn får samme utdanningen som rike barn, vil skillene i samfunnet etterhvert bli mindre, og vi blir et samfunn som forstår hverandre bedre. Videre advares det at opprettelsen av private skoler vil føre til at rike barn får én type utdanning, mens fattige barn får en annen type utdanning, om noen. Da kan det hende vi får et “mindre harmonisk samfunn”.
Dette er én måte å se det på. Gitt at man fortsatt ønsker god utdanning til flest mulig mennesker, og fortsatt har ambisjoner om en verden hvor alle mennesker kan velge og vrake mellom forskjellige utdanninger, finnes det en annen måte å se dette på?
Ja, den kapitalistiske måten. Vi kan se på situasjonen på et økonomisk og empirisk grunnlag. Har vi egentlig gjort utdanning tilgjengelig for alle ved å la staten gi alle skoleplass? Og, vil private skoler faktisk føre til større sosiale forskjeller, og et “mindre harmonisk samfunn”? Hva er en økonomisk forståelse av situasjon, og hva er de empiriske virkelighetene?
La oss begynne med en økonomisk forståelse, og derfor en nødvendig presisering: Utdanning og skole er ikke det samme. Å ha skoleplass er ikke det samme som å få utdanning. Utdanning er en begrenset mengde. Det er begrenset hvor mange lærere vi har, og det er begrenset hvor mange elever en lærer kan undervise samtidig. Læreren har en viss kapasitet til å undervise.
Kapasiteten varier fra lærer til lærer og avhenger av typen og alder på elevene. Men, i mine samtaler med lærere er 15 et tall som går igjen. Vi kan gå utifra dette tallet, og si at én lærer kan undervise 15 elever. For å simplifisere kan vi si at utdanning er summen av undervisningen en elev får, selv om vi bemerker oss at begrepet er rikere enn det.
Når staten lovfester rett til skoleplass, så kan det fort bety klassestørrelser på 30 elever. Jeg har vært elev i klasser på 15, og klasser på 35. Forskjellen er ikke til å ignore. Det er en helt annen verden. I slike tilfeller er realitetene de at ikke mer enn halvparten av barna i klassen faktisk får undervisning, da læreren bare har kapasitet til å undervise 15. Når slike proporsjoner mellom lærer og elever er systemiske, bør man gjøre seg den tanken at av de man tror får utdanning, så er det bare halvparten som faktisk får utdanning.
Akkurat nå lønner det seg med en analogi. Hva er disse greiene med begrenset mengde og hvorfor er det viktig? Vel, se for deg 1 lege og 30 pasienter, som trenger antibiotika. Men, legen har bare medikament til 15 av dem. What to do? La oss dele pillene i to, foreslår noen. Da får alle en pille, rik og fattig. Er det en løsning?
Nei. En bestemt dose trengs for å oppnå en kritisk konsententrasjon av virkemiddelet i blodet. Leger kaller dette konsentrasjonsnivået for MIC, Minimum Inhibitory Concentration. Under denne blodkonsentrasjonen virker ikke medikamentet. Å dele pillene i to betyr at alle får en pille, men ingen får noe behandling.
At alle får skoleplass betyr bare at alle får en pille, og at dosen undervisning er såpass utvannet at en kan undres om virkningen er nedsatt eller i det hele tatt der. Utdanningsforbundet skriver, i sin rapport Klassestørrelser og læringsutbytte – Hva viser forskningen?, følgende:
På bakgrunn av gjennomgangen av norsk og internasjonal forskning på området, kan vi konkludere
med at klassestørrelse har betydning for elevenes læringsutbytte målt i form av karakterer eller på
tester i ulike fag
Strengt tatt burde dette ikke overraske oss. Hvis klassestørrelser ikke påvirker læringsutbytte, hvorfor ikke fylle klasserommene våre med hele verdens barn? Da har vel alle verdens barn lik sjans på god utdanning? Nei, selvfølgelig ikke. En begrenset mengde er en begrenset mengde, og hvis den kuttes opp i for mange skiver eller utvannes for mye, vil den etterhvert bli ubrukelig.
Hva med sosial harmoni? Det forventes av offentlige skoler at de skal fremme integrasjon og samhørighet. Vi observer, dessverre, at dette langt ifra er tilfelle. Tvert imot. Offentlige skoler fremmer ensformighet hvor behovet er mangfold, og derfor har offentlige skoler blitt en arena hvor vi slåss over religiøse ogkulturelle forskjeller, istedet for å feire dem. Tillate hijab, forby hijab? Undervise evolusjon, eller kreasjonisme? Bannlyse bok X, eller ikke? Og så videre.
Hvis en gruppe foreldre ikke ønsker KRL for sine barn, mens en annen gruppe er for, så vil man ikke akkurat observere harmoni mellom partene. Med mindre dødstrusler og slåsskamper er harmoni? Den offentlige skolen tvinger eleven inn i én bestemt mal, og tvang avler ingenting annet enn hat og isolasjon. Cato har et artig kart over slike konflikter.
Mitt poeng hittil har vært at vi ikke må la oss tro at vi har gitt alle tilbud om utdanning ved å gi dem skoleplass. Vi må ikke la oss tro at vi har fremmet sosial harmoni og samhørighet ved å opprette et offentlig skolevesen. Det er flere i norske skoler idag som ikke får undervisning, og den offentlig skole avler misnøye og mistenksomhet blant forskjellige sosiokulturelle grupper.
En økonomisk forståelse av situasjonen er først og fremst å erkjenne at utdanning og undervisning er knappe, fysiske ressurser. Vi kan ikke trylle frem mer av dette ved å skrive svart på hvitt: “Alle skal ha skoleplass”. Nei, vi må faktisk sette i gang en prossess som skaper flere lærere, og lar hver lærer undervisere flere. Vi må øke mengden utdanning, og ikke late som at den allerede er nok.
Derfor må vi fortsette å finne en bedre løsning. En bedre løsning, ikke en perfekt løsning. Det er utfordringen. Jeg vil nå gå over til de empiriske og vise at private skoler verden over tar bedre vare på de fattiges interesser, tilbyr dem rimelig og bedre undervisning enn gratis offentlige skoler. Folk som lever på en dollar om dagen velger å sende sine barn til private skoler, istedet for gratis offentlig skoler.
Ta en pause i lesingen og se følgende TED-talk av Pauline Dixon.
I videoen omtaler hun sin forskning på private skoler i fattige områder. Steder der det er et behov for utdanning og hvordan entreprenør skaper hundrevis av såkalte “low cost private schools”. Lærerne der betales 3 ganger mindre enn en offentlig lærer, men dukker oftere opp og gjør en bedre jobb med elevene, som så gjør det bedre på standardiserte prøver.
Dette er uhørt for mange. At fattige mennesker har råd til private skoler er imot alt vi har lært. Men nettopp dette er tilfellet hvor markedsmekanisme får virke. Hvor du kan opprette en skole uten at entreprenørene må fylle dusiner av skjemaer, og oppfylle hundrevis av reguleringer, som er fordyrerende. Hvor du kan ansette undervisere uten at de først må bruke hundrevis av timer på unødvendige ped-fag, som er fordyrende. Hvor du kan bytte ut dårlige lærere med gode lærere, uten sperrer på sperrer som gjør det vanskelig å bli kvitt dårlige lærere, som er fordyrerende.
Alle disse fordyrende leddene er det staten som står bak, og således er det staten, ikke markedet, som priser private skoler utenfor rekkevidde av de fattigste. Et fritt marked leverer akkurat den utdanningen som behøves. Har du lyst til å bli lege? Javel, vi skal ikke kaste bort tiden din og ressursene våre (som du betaler for) på å undervise deg i hundrevis av timer med diktanalyse og barokkens musikksmak. Har du lyst til å bli ingeniør? Javel, du skal slippe å pugge alle profetene i ørten forskjellige religion og bursdagsdatoene deres.
Markedet har ingen formening om hvordan mennesket skal se ut. Politikerne, derimot, har en mal på hvordan du og jeg skal være. Det er derfor du må lære deg nynorsk, selv om du ikke behøver det, fordi politikere idag ikke anser deg som et fullstendig menneske uten å ha analysert hundre år gamle dikt på en målform du har ingen relasjon til.
Men de vil ha mennesker som forstår nynorsk. Den offentlige skolen handler således ikke om hva du trenger for å gro, vokse og blomstre i samfunet vårt. Den handler om hva slags mennesker de trenger for å få det designersamfunnet de ønsker. Derfor tillater de ikke skoler som leverer bare det du vil ha. Derfor kan du fort miste mulighet til å bli lege, ingeniør eller vetrinær hvis du gjør det litt for dårlig på nynorsken.
Når alle disse unødvendige lovene og reguleringene bortfaller, kan flere starte skoler, og da vil prisen på privat undervisning falle. Det er lavere priser som er av betydning for de med minst. Da kan de konsumere mer av en gitt gode og tjeneste. Det er mye ramaskrik rundt inntektsgap og ulikheter i lønn. Men, det er ikke hva du tjener, men hva du kan kjøpe for samme krona som er viktigst. Det er kjøpekraft og konsumulikheter vi bør være opptatt av.
At Bjørn Kjos er tusener av ganger rikere enn meg, og at bredt inntektsgap eksisterer mellom meg og han, er mindre viktig enn det faktum at Kjos økte min kjøpekraft ved å kutte prisene på flyturer. Hvor jeg før ikke hadde råd til å fly, har jeg det nå, på grunn av Kjos.
Vi bør ikke fikle med lønnsulikhetene i samfunnet gjennom regler og reguleringer, men vi bør forsøke å minske konsumulikhetene. Det er mindre viktig at rikingen har råd til en mobil til 5000 kr, mens den fattige bare har råd til en til 500 kr. Det som er viktig er at begge nå kan tekste, ringe og kommunisere med andre over distanser. Både den rike og den fattige kan nå konsumere den samme typen tjenester. Gjennom markedskrefter kan vi sette ned priser overalt, sånn at flere fattige kan nyte de samme type tjenestene som idag bare er for de rike.
Hva så om jeg ikke har råd til first-class? Hvor USA før kanskje bare var tilgjengelig for de rike, nå er den også tilgjengelig for de mindre rike, på grunn av folk som Kjos. Å utviske slike forskjeller er hva som fører til et mer harmonisk samfunn. Du kan tulle og tøyse med lønna til folk alt du vil, men det er til syvende og sist lavere priser, og ikke høyere lønn, som er løsningen.
Nå tror jeg det er på tide å konkludere at hvis man ønsker å gjøre utdanning tilgjengelig for flest mulig, hvis man ønsker et bedre samfunn, så må man løslate skolevesenet fra det offentliges grep og la markedet gro det, utvikle det, og forbedre det.
Men hva om alle kristne, muslimer, jøder, rike, fattige etc. isolerer seg inn i hver sine skoler og småsamfunn? Blir ikke samfunnet uheldig fragmentert?
Ikke at dette ville vært galt. Folk må få organiserere seg slik de vil, og henge med de menneskene de selv vil. Likevel, så ser vi at folk møtes og interagerer likevel, og det er på markedsplassen. Vi trenger hverandre. Vi kan tjene hverandre. Noen steder i verden snakker selgere tjue forskjellige språk, fordi det kommer så mange forskjellige mennesker fra overalt. At vi må tvinges til å møte hverandre er bare tøys. Vi er nysgjerrige skapninger. Gjennom markedet møtes vi på så utrolig mange måter. Bare det å lage en blyant krever at hundretusener av forskjellige mennesker over hele verden kommer sammen og samarbeider.
Men hva med at rike barn da vil få én type utdanning og fattige barn en annen type?
På samme måte som at det ikke er en krise at fattige bare har råd til billige mobiler, mens rike kan kjøpe gull- og diamantbelagte mobiler, men heller noe å feire at fattige som rike nå kan holde kontakten med nære og kjære; og på samme måte det ikke er en krise at fattige bare har råd til economy class på flytur til USA, mens de rike har egne privatjets, men heller noe å feire at nå er USA innenfor rekkevidde til rike såvelsom fattige, så på samme måte er det ikke en krise at rike vil ha råd til de dyreste skolene, mens de fattige må nøye seg med noe rimeligere. Begge har noen der til å hjelpe dem med å løse oppgaver, lære seg algebra og fortelle dem om verden. Den ene skolen har kanskje aircondition og varmekabler, kinosal og treningsrom, mens den andre bare har helt vanlige klasserom. Hva så?
Vil de beste lærerne flokke seg til de rikeste skolene? Kanskje. Men på samme måte som at man ikke trenger den beste mobilen eller den beste laptopen, så kommer man også langt uten den beste læreren. Den læreren som er god nok, er akkurat det: God nok. Det gir ingen mening å overfylle klasserommene våre med elever hvor halvparten ikke vil få undervisning, fordi vi er redd for at fattige vil få god nok lærere, mens de rike vil få de beste. Løsningen er å la fri konkurranse over tid heve kompetansen blant lærere på alle nivåer, og ikke å lage et skolevesen der gode lærere demotiveres og heller dropper ut av yrket. Da får alle bare like dårlige lærere, men noen syns kanskje det er å foretrekke? Likhet og greier …
Verdt å lese: Why Are Private-School Teachers Paid Less Than Public-School Teachers? Hvor man kan finne følgende graf:
in Politikk
Er det dyrt fordi vi er flinke?
“Det korte svaret er at det er dyrt i Norge fordi vi er så flinke“, skriver SSB. Jasså?
La oss eksaminere den påstanden. Se for deg følgende situasjon:
Anton lager 100 boller i timen, og hver koster han 8 kr å lage. Hans pris er 10kr for hver bolle. Tine, derimot, lager 200 boller i timen,og bruker 4 kr på å lage hver, og selger dem til 8 kr. Hu tjener derfor 4 kr per stykk. Hvem er flinkest til å lage boller?
Tine, selvfølgelig.
Fordi Tine er flinkere enn Anton, får hun også til å selge boller billigere enn han, og samtidig tjene mer enn han. Når vi er flinke til å produsere noe, produserer vi det billigere enn de som ikke er like flinke. Du trenger ingen PhD i økonomi for å forstå dette. Men hvis du uheldigvis allerede har PhD, så forstår du kanskje ingenting av dette.
Det er kanskje derfor denne PhDen konkluderer med at ting er så dyrt i Norge fordi vi er flinke. Det gir ingen mening. Han argumenterer med at vi investerer i maskiner, og at dette, blant annet, må dekkes av høyere priser. Men, hele poenget med å investere i maskiner er nettopp å kunne produsere billigere per stykk.
Billigere pris er ment å øke salgsvolumet, og det er salgspris ganger salgsvolumet, den totale inntekten, som er ment å dekke kostnaden for maskiner. La oss ta et eksempel.
Jeg begynner med 10 ansatte som totalt lager 1000 boller om dagen. Hver måned lønner jeg dem til sammen 300’000 kroner, for totalt 30’000 boller. Jeg må selge bollene for minst 10 kr stykket, bare for å gå i null. Da har jeg selv ingen lønn. Jeg selger dem for 20 kr stykket. Dyre boller. Profitten min er 300’000 kr.
Så ser jeg at det finnes en maskin som kan lage 10’000 boller om dagen. Den koster en 1 million kroner, hvilket jeg ikke har. Men jeg kan ta et lån, og betale 90’000 kr i måneden til en bank. Renten er da på 8%.
Jeg kjøper maskinen og beholder 2 av mine ansatte til drift og vedlikehold av maskinen. Nå har jeg to ansatte til 60’000kr per måned. Lønn pluss banklån blir 150’000 kr per måned, ned fra 300’000 kr. Hva kan jeg selge bollene mine for nå?
Jo, 300’000 boller i måneden koster 150’000 kr å lage. Da kan jeg selge dem for 0.5 kr stykket for å gå i null. Jeg selger dem for 5 kr stykket, og tjener 4.5 kr per stykk. Profitten min er nå 1,350’000 kr. Mer enn det firdobbelte fra istad.
Dette enkle eksempelet viser at investeringer i maskin er ment å både senke prisene til fordel for kundene, såvelsom å øke profitten til investoren. Det er et symbiotisk forhold. Kapitalisten har ikke blitt rikere på bekostningen av de fattige, tvert imot, de fattige har blitt rikere på grunn av kapitalisten.
De har nå 15 kroner til overs for hver bolle de istad måtte kjøpe til 20 kr. 15 kroner mer å bruke på helse, skole og moro. Når gjelden på maskinen er nedbetalt, vil det koste enda mindre å lage boller, og da kan prisen senkes ytterligere og profitten økes enda mer. Vinn-vinn.
Så, nei, ting er ikke dyrt fordi vi er flinke. Ting er dyrt når vi ikke er flinke. Ting er dyrt fordi staten printer penger uten reell verdi. Hvis mengden boller holdes konstant, og det printes flere penger, da er det flere penger som jakter på den samme mengden boller, og pengene blir derfor verdt mindre. Prisene vil gå opp. Flere årsaker til fordyring gir Onar Åm i kommentar under.
Når mengden penger holdes konstant, og vi produserer flere boller, er det flere boller som jakter på den samme mengden penger, og bollene blir derfor verdt mindre. Prisene vil falle. Boller blir billigere. Er ikke vanskeligere enn dette, med mindre du har en PhD da. Da er alt motsatt, bakvendt og opp-ned. Er det virkelig meningen at vi dødelige skal forstå samfunnet når ekspertene våre tar til de grader feil?
(Jeg har plassert min blogg i Trondheim på norske bloggkart!)
in Politikk
Hva er problemet med inflasjon?
Problemet med inflasjon er større enn ‘stakkars meg, hundrelappen min er verdt 98 kr om et år.’
Det reelle problemet med inflasjon er at det skaper forstyrrelser i prissignalet som styrer samfunnets forbruk og produksjon av varer og goder over tid.
‘Normalt’, uten statlig innlanding, vil folks bruk av penger påvirke renten bankene kan sette på utlån til entreprenører. Når folk bruker masse penger og sparer lite, vil renten som entreprenører må betale gå opp. Når folk sparer og er sparsomme, vil de legge mer i sparekontoen, banken vil ha mer penger å låne ut, og rentene som entreprenørene må betale går ned.
Bankens utlånsrente har stor innvirkning på hvor mye og hva entreprenører låner penger til. Lav rente muliggjør store lån over en lang periode til prosjekter som vil fullføres om fem, ti, femten år. Bygge et stort kjøpesenter for eksempel, et gigantisk cruiseskip etc. Ting som tar tid. Lav rente gjør også at det er billigere å satse på mer risikable prosjekter, sånn at flere risikable prosjekter settes i gang når renten er lav. En vedvarende lav rente inntil prosjektet er ferdigstilt betyr at folk har fortsatt å spare og være sparsomme. Når prosjektet er ferdigstilt, har folk penger til å kjøpe varer på et kjøpesenter, eller billetter til et cruiseskip etc.
Når folk begynner å bruke masse penger på de ferdigstilte prosjektene, vil de spare mindre, og bankene vil ha mindre å låne ut, og rentene går opp. Høye renter gjør det dyrere å starte store prosjekter som tar tid, og risikable prosjekter blir enda farligere å starte. Det er kjempebra. En høy rente betyr at ‘hør, folk bruker opp pengene sine idag, og vil ikke ha penger til å kjøpe dine produkter når du er ferdig med ditt prosjekt’.
Dette viser at renter, som er ‘prisen på penger’, koordinerer ressursbruk over tid. Men hva har dette med inflasjon å gjøre?
Inflasjon er påkjenningen staten utsetter denne koordineringen for. Når staten printer penger, vil penger sakte forringes. Penger på mandag er mindre verdt på fredag. Det verste eksempelet på inflasjon (husker ikke landet men det var ikke Zimbabwe), var en dobling av prisene hver 9. time (!!!). Prisene i Norge er ment å doble seg hvert 30. år, tror jeg. Usikker, men noe sånt.
Hvilken innvirkning har inflasjon på denne koordineringen?
Jo, folk bruker opp penger istedetfor å spare. De setter mindre i banken. Faktisk, så er det flere norske økonomer som advarer folk å spare i banken, og heller satse på akjemarkeder og fond. Slik risikabel oppførsel er enda en konsekvens av inflasjon. Det lønner seg mindre å spare, og da sparer folk mindre. Bankene har mindre å låne, så de skrur opp renten tilsvarende. Entreprenører får det korrekte signalet om at folk bruker penger idag, så ikke begynn på noe nå for å tjene penger imorgen. Renten vil absorbere mye av effektene til inflasjonen. Men det vil gå utover produksjon av varer og goder. Da blir det ikke mye skatt på han Stat etterhvert.
Derfor tar Staten kontroll over renten også, med den såkalte ‘styringsrenten’. Da bestemmer staten hva renten skal være, ut av det blå egentlig. De kan enten sette den for lavt eller for høyt. Hvis de setter den ‘riktig’ (hvilket er umulig å vite), så har de satt den til hva koordineringsprossessen ville satt den til uansett. Men det er jo nettopp fordi de ønsker å unngå den riktige renten at de har tatt styringa selv. Så, enten for lavt, eller for høyt. Hva er effektene?
Vel, setter de den for høyt blir problemene tydelige idag. Vi vil begynne å gå tom for ting. Bakeren som opplever økt pågang på grunn av inflasjons-drevne kunder, vil ønske å ekspandere, som er et relativt kortsiktig prosjekt. Kanskje han bare trenger en ekstra ovn for å bake flere brød. Det er ikke vanlig at foretak har midler til slike oppgraderinger på bok. De må ta lån.
Men akkurat nå er renten høy, og bakeren er usikker på om det er verdt det å ta et lån. Det er jo dyrt. Flere og flere bakere vil ikke kunne ta lån på grunn av den økte renta. Mindre produksjon av brød, relativt til etterspørsel, vil si at prisene øker enda mer. Når prisene øker vil folk bruke enda mere penger, bankene har enda mindre, renta går enda mer opp, enda færre bakere kjøper ekstra ovn. En ond, ond, spiral er igang.
Her er der verdt å observer en viktig forskjell. Vanligvis, hvis folk kjøper mer brød, så vil også prisene gå opp og bakeren vil tenke seg å ekspandere. Nå har han både ekstra profitt og lave renter. Rentene er lave fordi kundene bruker mer penger på en spesifikk ting, brød. Da unnlater de følgelig å kjøpe andre ting, og sparer, slik at renten blir lav.
Dersom bruken av penger ikke er motivert av behovet for et bestemt produkt, men at det er pengene i seg selv som forringes, og at det er pengene i seg selv som små brukes opp før de er verdt mindre, da kjøper vi både mer brød _og_ flere andre ting. Derfor er renten høy her, og lav istad.
Vi kan forstå at staten ønsker å unngå å sette renten for høyt. Det er krise for alle parter. Så de overkompenserer og setter den alltid for lavt, kanskje bare litt for lavt eller veldig, veldig for lavt. Å sette den fiktivt lavt er iallefall hele poenget med å ta over renten, for å stimulere økonomien.Hva skjer da?
Vel, igjen, koordineringssvikt. Folk bruker fortsatt opp mer penger enn fornuftig på grunn av inflasjon. Men, renten fanger ikke lenger opp dette. Den er nå prisfiksert av staten. Hvis renten egentlig burde være 5%, men istedet er satt til 2%, hva skjer da? Jo, signalet til entreprenørene er ‘nå er folk sparsomme, start et prosjekt’, istedetfor ‘nå er folk shoppeglade, vent med prosjektet’. De får nøyaktig motsatt signal enn det som er situasjonen.
Så de tar ‘falskt’ billige lån, begynner store, risikable prosjekter, som ferdigstilles først når folk har brukt ‘alle’ pengene sine. Slik begynner en ‘boble’. Masse økonomisk aktivitet på falske premisser. Bobler sprekker når det viser seg at ingen har råd til å gå på noe Cruise, fordi pengene er brukt opp. Da går Cruiseselskapet konkurs.
Når dette skjer systemisk med massevis av selskaper, da sier vi at økonomien har kollapset. Hva gjør man da? Jo, som Paul Krugman foreslo, “let’s replace the dot-com bubble with a housing bubble” (sitat fra minnet). He said it, årevis før boligmarkedet kræsjet i 2008. Coincidence? Me thinks not.
Den keynesianske teorien som gjennomsyrer alle staters sinn, sier nettoppp at det er om å gjøre å blåse boblen. Det er ingen grunn til at den må sprekke, sier de. Lol. Sprekker den, så blås opp en ny. Skyld på de grådige kapitalistene.
Inflasjon og prisfiksing av renten er enormt belastende for samfunnet fordi det uunngåelig fører til koordinasjonssvikt mellom forbruk og produksjon over tid, som manifesterer seg som bobler som blåses opp og sprekker. Da går folk arbeidsløse, de blir gjeldsslaver og helsa går deretter.
Alt dette, fordi vi tillater staten å forfalske penger.
Én ting er verdt å stusse over. Hvordan klarer egentlig staten og bankene å holde renten nede? Hvis lav rente er tegn på mye penger i banken, og høy rente er tegn på lite penger i banken, hvordan klarer de i det siste tilfellet å holde den lav likevel?
Du gjettet det: De finner opp penger fra løse luften. I shit you not. Bank of England har laget en artikkel om nettopp dette. Og jeg siterer (mine uthevninger):
“In the modern economy, most money takes the form of bank deposits. But how those bank deposits are created is often misunderstood: the principal way is through commercial banks making loans.
Whenever a bank makes a loan, it simultaneously creates a matching deposit in the borrower’s bank account, _THEREBY CREATING NEW MONEY_.
The reality of how money is created today differs from the description found in some economics textbooks:
• Rather than banks receiving deposits when households save and then lending them out, bank lending creates deposits.”
~http://www.bankofengland.co.uk/publications/Documents/quarterlybulletin/2014/qb14q1prereleasemoneyintro.pdf
Jupp, sykt hva? De kan bare finne opp penger. De kunne aldri ha ‘funnet opp’ gull. Det betyr noe.
Videre skriver Bank of England:
“This article explains how, rather than banks lending out deposits that are placed with them, the act of lending creates deposits — the reverse of the sequence typically described in textbooks.”
Dette er de samme tekstbøkene dagens økonomer har lest seg på. Ikke rart de ikke forstår hva som foregår. De er astrologer som later som de er astronomer, og publikum har storsett ikke oversikt over forskjellen.
PS. Bloggeren The Boom Bust har også skrevet om inflasjonens effekt på samfunnet.
Nadeem J. Qureshi
